Til forsvar for individet!

Det er ingen grunn til å tro at offentlige personer aldri tar feil. Faktisk snarere tvert imot. Som det sies i et moderne munnhell: definisjonen på en ekspert er en person som unngår små feiltrinn til gjengjeld for grandiose brølere.

Professor ved Norges Idrettshøyskole, Jorun Sundgot-Borgen har på ypperlig vis greid å falle inn i kategorien «ekspert» ved noen – forhåpentligvis lite gjennomtenkte uttalelser i den pågående debatten omkring fedme-epidemien og løsningen på problemet med såkalte livsstilssykdommer.

Når det er sagt må vi understreke at «livsstilssykdommer» kan være et farlig begrep å bruke, fordi det som sekkebegrep rommer så mye, mye mer enn bare fedme. Diabetes-II-epidemien er også en livsstilssykdom, og visse seksuelt overførbare sykdommer er det også, spesielt når det gjelder den homoseksuelle subkulturen. Skjønt subkultur er vel heller ikke dekkende, så åpenlyst som man brisker seg åpenlyst med denne kvalmende livsstilen i vårt moderne samfunn.

Uansett; tilbake til fedmeproblematikken:

Jorun Sundgot-Borgen tar nemlig skammelig feil når hun sier at politikerne ikke har gjort eller gjør nok for å forebygge livsstilssykdommer – og da snakker vi først og fremst om fedme-epidemien. Faktum er at politikere, byråkrater, direktoratmedlemmer og regjeringspersoner har gjort tvert det motsatte – og noen ganger har de sågar unnlatt å gjøre det de burde ha gjort for lenge siden: utøve den makt de besitter til menneskenes beste.

Det er så lett å si at myndighetene må på banen og innføre en time gymnastikk/kroppsøving i skolen hver eneste dag, men det strekker ikke til. Nå lenger. Utviklingen har kommet for langt. Dessuten – hvorfor skal dette være et ansvar som pålegges staten?

Etter at Arbeiderpartiet begynte med sin snedige snikinnføringen av fascisme i det norske samfunnet etter 1945 har vi i økende grad sett enkeltmenneskets frihet forsvinne som morgendugg for solen. Bokstavelig talt.

Jeg mener at man i stedet bør øke takten i arbeidet for å gjenvinne det som man så nostalgisk omtaler som «frihet under ansvar», for det praktiseres nemlig ikke i dag. Med det utsagnet mener jeg å si at «frihet» er bortimot en saga blott, og «ansvar» slettes ikke mindre.

Norge er kommet dithen i samfunnsutviklingen det både ventes og forventes av enkeltmennesket at det skal la sitt eget ansvar fare – og overlate det «trygt» i statens inkapable hender. Kongeriket Norges tilstand er nå slik at vi står på kanten av et stup, bare med ryggen mot stupet; og dersom vi tar enda et skritt bakover – da går det skeis; eller for å si det på en litt spissere måte: Det kommer til å gå ad undas.

Jeg forstår selvsagt Jorun Sundgot-Borgens argument, og jeg er enig i at dagens elever trenger mer kroppsøving – fordi de er innesittende, stillesittende, sofagriser de fleste. Og de trenger det. Problemet er bare at det er for lite, og for sent, eller som man sier det på amerikansk-engelsk, a day late and a dollar short.

Og mye av det er statens skyld. Se fire avsnitt tilbake, før du leser videre.

Fullstendig løsrevet fra konteksten skal jeg her siterte et bibelord. Det står å lese i profeten Hoshea 4:6 --:

Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap.

Men denne kunnskapsmangelen har ikke bare oppstått tilfeldig. Den er nøye nedbygget gjennom 70+ år, og den skyldige er mer enn noe annet; Arbeiderpartiet og deres såkalte «satsing» på enhetsskolen.

I stedet for å bygge opp individet, ved å la individet styrkes, har man tenkt kollektivistisk, i den tro at det er å styrke samfunnet. Om det er fordi de:

1. ikke forstår at samfunnet først og fremst bygges av individer; eller
2. fordi de ønsker å svekke samfunnet reellt ved å svekke individet;

ja, se det kan jeg ikke svare på her. Men begge alternativene har noe for seg om man vurderer problemstilling filosofisk.

Vi lever i et samfunn der i alle fall de siste to generasjonene har blitt frastjålet muligheten til å tenke selvstendig – fordi de ikke har fått lov til å bli selvstendige individer – og enhetsskolen er skyld i mye av det. Men Arbeiderpartiets fascistiske ideologi har flere bein å stå på.

Her kommer vi til kjernepunktet. Det er min påstand at sosialisme og menneskerettigheter ikke går godt sammen. Det har de aldri gjort og kommer de aldri til å gjøre, fordi de baserer seg på motstridende interesser.

Dette vet Arbeiderpartiets ledelse. Og de utnytter det. For ved å føre samfunnet dithen at enkeltmenneskene ikke tar ansvar for seg selv, enten det gjelder økonomi, helse eller hva det nå skulle være, så stjeler man faktisk det menneskets rettigheter. For å si det på en annen måte, man bløffer mennesket til å oppgi sine av FN godkjente menneskerettigheter.

Dermed sitter vi igjen med det faktum at sosialismen generelt (uansett hvilket format den kommer i) er den mest menneskefiendtlige ideologi som fins.
Det handler ikke om at staten skal inn og ta ansvar for hva barna spiser på skolen. Det handler heller ikke om at staten skal ta ansvar for hvor mye kroppsøving barna får. Det handler om å sette mennesker i frihet, slik at de må lære å ta ansvar for seg selv. Som en amerikansk komiker sa det: Eter du mye feit mat, blir du fort både feit og lat. Det er sant. Men det er ikke noe staten verken kan eller skal rydde opp i.

Staten har sviktet på flere områder. For statens primæroppgaver er disse tre:

1. Beskytte borgerne mot indre fiender (politi)
2. Beskytte borgerne mot ytre fiender (militære)
3. Sette enkeltmennesket i stand til å utøve sin frihet (infrastruktur)

Men staten har i stedet for å beskytte oss mot indre fiender, godtatt femtekolonisering. Ikke minst gjennom det statlige programmet kalt nøkkelhullmerking av matvarer. For når man nøkkelhullmerker matvarer med feil fett, og gal fettsammensetning på bekostning av matvarer med riktig fett og riktig fettsammensetning – så blir fedme en naturlig følge. Når man tillater, og ikke bare tillater, men maner til økt bruk av kunstige søtstoffer – enda det er grundig dokumentert i mange studier at disse er minst like ille som sukker, og på andre områder ikke bare livstruende – men faktisk diabetesskapende, da har staten forbrutt seg.

Vi kan trekke det videre. Konserveringsmidlene benzosyre (E210) og natriumbenzoat (E211), er et naturlig stoff som fins blant annet i tyttebær – og som motvirker for eksempel mugg og gjæring. Problemet oppstår når man regelrett «dumper» enorme mengder kunstig natriumbenzoat i både, saft, ketchup, majones, remulade, italiensk salat – og en ufattelig mengde andre produkter – enda man vet inderlig vel at for eksempel gravide og spedbarn ikke –skal– ha dette stoffet i seg utover de mengder det fins naturlig, og at voksne generelt ikke –bør– få stoffet i seg.

Hva som er vel så underlig er jo at man i det store vide utland greier å produsere matvarer helt uten konserveringsmidler av dette slaget – og de holder seg vel så lenge – om ikke lenger. Men i Norge møter man bare arrogant avvisning når man ber produsentene om å slutte å bruke dem.

Her burde staten ha vært på banen for lengst. Og da mener jeg med å forby bruk av alle slike stoffer. Det er bedre å la tvilen komme forbrukeren til gode og forby et stoff som kan være farlig – enn å tillate bruk av stoffet – og få bøtter og spann av senskader i de/n neste generasjon/ene.

Synes du jeg er konspirasjonsteoretisk? Kanskje. Men det at jeg er aldri så lite paranoid – betyr som kjent ikke at de ikke er etter meg…

«Hitling» - når man ikke vil stå for det man mener innerst inne

Jeg er sikkert ikke den som er raskest oppdatert på alle områder, selv om jeg som lingvist kanskje burde være spesielt opptatt av å være oppdatert på språkfronten.
Fakta talt ble jeg først kort tid før jul gjort oppmerksom på begrepet «å hitle», «hitling», etc. For å forklare hva det er snakk om, kan man definere det slik:

«Å hitle» (def.) – «argumentere useriøst mot meningsmotstander, når man selv har blitt avslørt for å stå for et syn som verken er moralsk eller etisk forsvarlig» i.e. altså «gjøre et forsøk på å lage en røykskjerm ved å vende anklagen tilbake mot den som først fremsatte anklagen, for selv å slippe å ta anklagen inn over seg.»

Denne argumentasjonsteknikken, som er en slags «sirkelargumentasjon», brukes på alle politiske fløyer, men er mest aktivt brukt av venstresiden når de har behov for å legge røykskjerm over det faktum at nazisme også er sosialisme – og når deres synspunkter på så vel fosterdrap som dødshjelp,  homoseksualitet og det som verre er. Dette avslører dem som personer som lever i konflikt med både sunn fornuft, menneskeretter og menneskeplikter.

Når en venstreradikaler for eksempel mener det er galt å benevne et foster som et «menneske», og kaller det «premissfeil» - og dermed blir avslørt som en person som fremmer de samme synspunktene som for eksempel Josef Mengele, Adolf Hitler, Josef Göbbels, etc. da tenderer de til å forsvare seg med å bruke «hitle»-kortet mot sin meningsmotstander. Dette blir naturligvis gjort for å forsøke å stanse diskusjonen. En tydelig parallell til å forlate rommet og smelle døren i etter seg.

Det samme gjelder argumentasjonen mot boken «Lyserøde Hakekors». Boken slår fast at hele den indre kjernen i nazipartiet, som for øvrig ble grunnlagt på homsebaren «Bratwürstglöckl» i München, var homoseksuelle, pedofile, pederaster, zoofile, transvestitter, etc. etc. etc. Da kaller man forfatterne «agitatorer», «useriøse» og det som verre er. Men samtidig utelater man det faktum at all dokumentasjon i boken (med unntak av Samuel Igra) er forsket fram av pro-homoseksuelle (homoseksualister). Det eneste Lively og Abrams (forfatterne) har gjort er å samle alle kildene på ett sted.

Dette liker naturligvis ikke de som kjemper for «homoseksuelles» påståtte «rettigheter», og heller ikke for dem som har kjøpt – og fortsatt kjøper Alfred Kinseys kvasivitenskapelig søppel, som faktisk talt var basert på «forskning» utført av nazister – i nazi-Tyskland.

OK. Nå har jeg sagt mitt om «å hitle», så nå får jeg vel sette meg vel til rette – og vente på at mine meningsmotstandere begynner å anklage meg for useriøsitet – og «hitle» meg.

Det er typisk norsk å innbilde seg å være god

Den akk så berømte norske skrytepakken som kalles «velferdsstaten» kan få ethvert tenkende menneske til å undre (og irritere) seg grønn.

For bare få år siden var helse-Norge gratis. I alle fall i langt større grad enn i dag. Det er et av de «godene» vi får i dette landet, i bytte for å betale såvidt høy skatt og så høye avgifter som vi gjør. Man kan selvsagt diskutere om det kan kalles «goder» i det hele tatt, så lenge dette knappest kan regnes for å være til det beste for individet, men det skal vi heller drøfte i en annen blogg.
La oss heller se på litt grunnleggende matematikk.

I Norge utføres det årlig omkring 16 000 offentlig godkjente drap på ufødte barn. Hvorvidt man er enig i premisset om det er drap eller ikke – er i grunnen fullstendig uinteressant – for det er ikke det denne bloggposten handler om. Det den handler er at disse 16 000 abortinngrepene (både kjemiske og kirurgiske) utføres helt gratis. Det vil si at man betaler ikke egenandel for inngrepet – ei heller (såvidt jeg har brakt på det rene) materialkostnader.

Det hadde vært veldig interessant å vite kroneprisen for et abortinngrep, både hva kjemisk abort koster (pillene) pluss tiden det tar å reise til og fra sykehuset, pluss den tiden det medisinske personellet bruker på å administrere medisinene, parallelt med et kirurgisk abortinngrep – som utføres i full narkose, med oppvåkning – og kanskje et par dagers sykemelding etc. Hvis noen kan bidra med slik informasjon – er jeg lydhør.

Hvis man skal utføre en gastroskopi, for eksempel, for å utrede om man kan ha et potensielt magesår, derimot – da må man betale materialkostnader pluss egenandel.

Hvis et barn skal utføre en tonsillektomi (fjerne mandlene) må man også betale materialkostnader. Men siden barnet er under 18 års alder – slipper man å betale selv kostnaden for narkose, operasjon, etc.

Hvis man skal utføre en vasektomi (strengkutting, sterilisering) – da må man betale det hele selv. Og de billigste av disse operasjonene foregår på offentlige sykehus til en pris av 1 200 -1 900 kroner. Snittprisen ligger på rundt 4 000 kroner, og enkelte private klinikker tar over 5 500 kroner. For et inngrep som tar mindre enn en halv time og gjør mannen ute av stand til å fadre flere barn (etter en periode på cirka tre måneder). [NB! Jeg er ikke motstander av å betale privatklinikker for kirurgiske inngrep, men faktisk talt absolutt tilhenger]. Materialkostnader kommer også i tillegg under den operasjonen, hvis jeg ikke tar feil

Samtidig er det – ifølge fritt sykehusvalg – opptil 20 måneders ventetid på en vasektomi, to måneders ventetid på tonsillektomi,  to måneder på gastroskopi – men ingen ventetid på et abortinngrep.

Noen vil da si: «selvsagt er det ikke ventetid på abortinngrep», men det er hinsides argumentet. For slik Norge er i dag, med et samlet skatte- og avgiftstrykk på 84,44 prosent av bruttolønn, burde man kunne forvente null egenandeler, null ventetid og langt større effektivitet for hver krone.

Men aller helst, selvsagt, at vi fikk beholde 90 prosent av egen inntekt selv – og dermed hadde ansvar for å klare oss selv, i stedet for at alt blir ultra-fordyret av å gå gjennom helsegrossisten staten.

Nei til særbehandling av homofile eller andre -file

Et av de fremste problemene i vårt stadig mer moralløse samfunn, enten det nå er Norge, Storbritannia, Israel eller USA er kravet om særbehandling, eller som det kalles i USA: affirmative action.

Her ses ofte eksempler på at enkelte grupper i samfunnet blir særbehandlet, enda de verken har moralsk – eller statistisk krav på særbehandling.

Spesielt mener jeg da selvsagt homoseksuelle. For bare 40 år siden var homoseksualitet kriminelt. Også i Norge. Det kan i seg selv diskuteres om dette er å gå for langt, men det skal jeg ikke drøfte her. Det jeg skal si noe om er særbehandlingen, og kravet om sådan.

Da Kinsey presenterte sitt kvasivitenskapelige makkverk om mannens seksualitet i 1953, en bok som i ettertiden er dokumentert som riv, ruskende gal, og uvitenskapelig, ble det hevdet at så mye som 10 prosent av befolkningen var homoseksuelle.

Det er – ikke minst – bevist å være galt. I alle fall statistisk. Det reelle tallet ligger et sted mellom 1,5 og 2 prosent – og ingen av dem er; selv om enkelte «forskere» hevder det – født slik. Homoseksualitet er tillært eller valgt, enten bevisst eller ubevisst.

Basert på statistiske fakta, som faktisk er ugjendrivelige vil det være galt å gi homoseksuelle særbehandling, for eksempel når det gjelder såkalt ’giftemål’, og ikke minst adopsjon. Jeg understreker her at når det gjelder adopsjon så er det barnets rett som må veie tyngst, for barn uten foreldre har rett til foreldre. Ingen voksne mennesker, verken heterofile eller homoseksuelle har rett på barn – og det er langt flere heterofile par som ønsker å adoptere, enn det er barn som kan adopteres.

Det er blant annet her Ayn Rand, forfatteren av Atlas Shrugged, kommer med sine argumenter. Hun var ikke ute etter å lage emosjonelle eller praktiske problemer for mennesker som har valgt en unormal seksualitet, bare at staten ikke skulle blande seg inn i det. Rand fremmet kontinuerlig tanken om den frie vilje, og retten til frihet, beskyttelse og likhet (som faktisk er en protestantisk tanke, som har sine røtter blant waldenserne og senere huguenottene), i og med slagordet ”Frihet i Sjelen, Likhet for Gud og Brorskap mellom mennesker”, som av den gryende venstresidens illuministiske agitatorer under den franske revolusjon ble sekularisert til «Frihet, Likhet og Brorskap».

Rand kalte entydig homolobbyen – heretter kalt «homoseksualistene» med benevnelsen «heslig» på grunn av deres krav om «særbehandling» fra politisk hold. Hun sa, ikke minst:

«Å hevde åndelig søsterskap med lesbiske … er et så frastøtende premissgrunnlag fra en så heslig livsform at en konkret og konsis kommentar ville betinge et språk som jeg ikke ønsker å sette på trykk» («The Age of Envy»).

I en forelesning fra 1968 forklarte Rand ståstedet dette ytterligere: «Jeg aksepterer ikke slike handlinger og vurderer dem heller ikke fra et moralsk standpunkt, men det er galt av lovgiverne å blande seg inn i et forhold mellom voksne mennesker over den seksuelle lavalder». (Ayn Rand Answers, p. 18)
Tre år senere, gjentok Rand samme argumenter, og la da til at homoseksualitet «bygger på psykologiske feil, forderv, misforståelser og ulykksalige premisser» og konkludert at homoseksualitet «umoralsk, og enn mer; dersom du ønsker å vite hva jeg virkelig mener; det er frastøtende.» (The Moratorium on Brains, Q & A, 00:12:00 to 00:14:00)

Dette altså fra en kvinne som hevdet seg å verken tro på Gud eller Bibelen.
Jeg sier meg skjønt enig i konklusjonen, selv om jeg selv argumenterer fra et annet utgangspunkt; nemlig det bibelske grunnsynet, (3Mos 18:22) et grunnsyn som også gjelder for lesbisitet (Rom 1:26-27).

Problemet er selvsagt at når man åpner for å slippe løs (pun intended!) umoral på ett felt (homoseksualitet) varer det ikke lenge før man både krever løssluppenhet på neste område, for eksempel pedofili.

Her er det i høyeste grad viktig å snu på flisa – og – kaste barnet ut med badevannet.

Nytt angrep fra den antikristelige enheten EU

EU ønsker å begrave tradisjonelle ord som  «far» og «mor». Disse ordene skal etter det offentliges ønske i Storbritannia erstattes med Forelder 1&2 (Parent 1&2) i alle offentlige dokumenter. Dette skjer først og fremst etter lobbyvirksomhet fra homofile par, og på den måten blir det nok et grep for å forsøke å bryte ned de tradisjonelle familierammene.

Det samme inngrepet har tidligere vært forsøkt gjort av amerikanske myndigheter, men falt mellom to stoler. Men nå blir vedtaket gjennomført i britiske passprogrammer, slik at ingen pass fra Storbritannia kommer til å bruke ord som «mor» og «far».

I Sverige har man også for en tid siden begynt på samme løpebane – ved at man i en barnehage har kuttet bruken av personlige pronomen når man snakker med og overfor barna. Dette blir enn videre videreført av Europarlamentet, som har utgitt en brosjyre der det anbefales at man ikke bruker ord som «kone, frøken, miss, mademoiselle, fru, Senora, Senorita, etc.». De mener at bruken av slike ord  diskriminerer kvinner - fordi de fastlåser en seksuell identitet.

For omkring 30 år siden holdt den kjente nynorskmannen og avisredaktøren Arthur Berg et foredrag på Fjellhaug Misjonsskole. Det het: «Du må ikkje sova!». Der sier han blant annet:

For nokre år sidan gjekk ein til det steg å slutta å seia «lærarinner», «skodespelarinner», og tilsvarande. I staden skulle ein seia «lærar», «skodespelar», osb. Det er mest så ein skulle tru det var skammeleg å vera «inne»…

Man trenger ikke å være ekspert for å innse at slike nyheter fra ulike land ikke bare er tilfeldigheter. Det er en tydelig trend, der målet er å endre folks oppfatning av hvilken rolle kjønn har i samfunnet. Dette støttes også av Pavel Parfentjev, som er lederen for den interregionale organisasjonen «For Familiens Rettigheter».

Denne trenden startet på syttitallet og åttitallet som en bevegelse for å forsvare til seksuelle minoriteters rettigheter. En rekke organisasjoner forsøkte å forsvare selv pedofiles rettigheter, som de mente, også hadde rett til egne seksuelle preferanser. Dette blir bekreftet i boken «Lyserøde Hakekors».

Flere av disse organisasjonene og personene har offentlig uttalt at deres målsetning var å utslette familien. Senere har de påberopt seg beskyttelse under menneskerettighetserklæringen. Denne vinklingen bruker man fremdeles i dag, og argumenterer for at barn trenger å beskyttes mot despotiske foreldre – tradisjonell oppdragelse. Det ser så inderlig flott ut, men i realiteten handler det om å rive i stykker enkeltmenneskets rettigheter.

Hva verre er, er at representanter for disse grupperingene har innledet bredt samarbeid med både FN og Europarådet. Dette har ført til fremveksten av en sterk lobbybevegelse som skal beskytte såkalte «seksuelle minoriteter» på internasjonalt nivå.

Derfor har man fra det offentlige i EU for lengst startet arbeidet med å eliminere bruk av ord som «familie» i offentlige/internasjonale dokumenter. I stedet skriver man «familien i alle dens uttrykksformer», for på den måten å forsvare alle former for samliv, det være seg seksuelt avvikende samlivsformer som seksuelt normale samlivsformer.

Faren med dette er at man innen få år vil få samme aksept for zoofili (dyresex) og pedofili som for homoseksualitet.

Lobbybevegelsen baserer seg på prinsippet som ble myntet av The Fabian Society, en britisk påstått «intellektuell» sosial reformbevegelse som baserer seg på sosialistiske idéer innenfor rammene av parlamentarisme og demokrati, istedenfor revolusjon (http://snl.no/Fabian_Society). Deres fremste arbeidsmetode er å arbeide sakte, og bevege seg i små skritt.

I verste Orwell-stil («nytale», se: Nittenåttifire) arbeider man fram en gradvis endring av måten mennesker tenker på – ved å forandre språket deres. Å fjerne ord som «mann, kvinne, mor, far, gutt, jente, tante, onkel, han, hun» er bare en del av propagandavirksomheten. I beste jesuittermoral (Målet helliger midlet) undergraver man det som man ellers aldri kunne drømt om å endre.

Og vi har latt oss dupere. Dog ikke alle. Vi er noen som er våkne nok til å reise oss til kamp med både sverd og spyd i hånd. «Dø om så det gjelder,» som det står i Salmen «Alltid freidig når du går».

Medias ansvar for ord

Jeg har vært inne på det flere ganger. Media, journalister, artister og offentlige personer har et særlig ansvar for å bevare språket som et levedyktig formidlingsverktøy for kultur, personlighet, stil og kanskje kunst.

Det betyr ikke at man ikke kan eksperimentere med språket, men det betyr – og dette er viktig at man ikke snur ting på hodet. Enkelte ord har fastlåste betydninger og meninger – og det å snu, vri, vrenge, etc. disse ordene i et orwelliansk nytalemønster er verken løsningen – eller en redelig holdning.

Vi har sett noen skremmende følger av dette etter 22. juli 2011, da massemorderen Anders Behring Breivik gikk galimatias på Utøya og myrdet flere titalls unge og mindre unge mennesker for fote.

Et slikt sitat, spesielt det sitatet jeg har merket meg er dette:

«Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen»

Jeg tar forbehold om at sitatet er helt korrekt gjengitt. Kanskje det ikke er det. Men det rokker likevel ikke med det som er mitt viktigste poeng. Og det poenget er dette:

Hat er IKKE det motsatte av kjærlighet. Kjærlighet er ikke det motsatte av hat! Det kan egentlig ikke sies sterkt nok.

Elie Wiesel, jøde og holocaustoverlevende er vel den som har sagt dette best:

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Det motsatte av kunst er ikke stygghet, men likegyldighet. Det motsatte av tro er ikke kjetteri, men likegyldighet. Og det motsatte av liv er ikke død, men likegyldighet.»

Dette er sterke, men akk så sane ord. Vi burde alle lane øre til Elie Wiesel. Han sier forøvrig noen andre ting også om likegyldighet:

«Den som gir etter for likegyldigheten, dør før han egentlig dør.» 

og

«For meg er likegyldigheten den ypperste ondskap.»

På samme måte som kjærligheten kan holde et menneske i live, kan også hatet holde et menneske i live. Ikke det at hatet i så måte fører med seg like mange positive gevinster som kjærligheten gjør – i alle fall ikke tomt hat. Hatet kan også skade. Det kan ikke kjærligheten. Men ingenting skader mer enn likegyldigheten.

Noe av det samme ligger i ordene fra kong Shlomo, når han sier: «Et hjerte som bobler av latter gir god legedom, men et nedtrykt sinn tærer margen fra beina.» (Ordspråkene 17:22). Et sinn som er nedtrykt gir nemlig opp – og et sinn som gir opp – blir fylt av likegyldighet.

For øvrig. De fleste av oss vet at Gud er kjærlighetens Gud. Gud elsker. Det er Guds natur, det. Gud kan ikke være likegyldig. Men Gud kan hate, og det fins tilfeller hvor han maner dem som tror på ham til å hate. Se bare Salme 97:10 ---:

«Hat det onde, dere som elsker Herren!  Han vokter sine trofaste og frir dem fra urettferdiges hånd.»

Eller i Salme 139:21-22, hvor kong David sier:

«Herre, jeg hater dem som hater deg, og avskyr dem som står deg imot! Jeg hater dem med et grenseløst hat, de er blitt mine fiender.»

For en som setter sin lit til Gud å la være å hate den som er mot Gud, er faktisk umulig, eller i alle fall hyklersk.




Og profeten Amoz forkynner:

«Hat det onde og elsk det gode og la retten stå fast på tinget!» (Amoz 5:15)

Så det er ikke bare så enkelt at man kan si at Behring Breivik gjorde som han gjorde fordi han hatet, og at alle som var på Utøya elsket, og fortsatte å elske i ettertid. Det er få som er likegyldige – håper jeg – til det Behring Breivik gjorde, og siden det forhåpentligvis er enda færre som elsker/elsket det han gjorde, lever nok hatet også i beste velgående både blant den ene og den andre, selv om de sier at de vil elske.

Hatet til Israel er også entydig blant de mange som var tilstede på Utøya. Det ser vi ikke minst av de antisemittiske plakatene som vitner om et ubendig hat mot Israel, og samtidig en urokkelig likegyldighet mot de mange overgrepene som palestina-araberne gjør, og mot det hatet de daglig viser til Israel, både i tro, tanke, tale og gjerning.

Derfor er det viktigere enn noen gang å bruke ordene på riktig måte.

Ære, Sannhet og Ærlighet vs. Vanære, Løgn og Uetterrettelighet

Jeg er så inderlig, inderlig, drittlei av hvordan man misbruker ord. Se bare i mediene, hvor man kontinuerlig feilbruker ordet «forvente», mens de skulle ha brukt ordet «vente», eller generelt sett hvordan man bruker «vil» i stedet for å bruke ordet «skulle» eller «komme(r) til å».

Men verst er allikevel dette når man snakker om islam. De seneste par årene har man laget nybegrepet «islamisme» som for å bygge et slags grunnlag for å fremme tanken om at det fins et «moderat islam» på den andre siden av en slags usynlig skillelinje.

OK. La oss slå det fast med en gang. Det fins ikke noe moderat islam. Det er direkte feil å bruke begrepet «islamisme». Kall en spade for en spade – si ikke «manuelt graveredskap».  Kall heller ikke en «skuff» for «spade» eller «spade» for «skuff». Det er forskjellige gjenstander med forskjellig bruk.

Et annet tema som man bruker i og omkring islam og debatten deromkring er uttrykket «æresdrap». Det er også feil. Og ikke bare feil, men feil så det synger i bergveggene.
Det mest korrekte hadde vært å kalle fenomenet der fedre eller brødre eller andre menn i slekten dreper kvinner som ikke danser etter deres pipe for «vanæredrap.»  Det er nemlig dét det hele handler om.
Vanære, altså.

Et vesentlig trekk innen islamsk mentalitet handler om nettopp «å miste ansikt».
Forfatteren Ramon Bennett, en av verdens fremste kjennere både av Israel og Islam skriver følgende i sin eminente bok «Filisterne – myten om det palestinske folk» (Bennett, 1995: 21)

«Uttrykkene ’å redde ansikt’ eller ’miste ansikt’ er vestlige uttrykk som beskriver fremtredende karaktertrekk som er knyttet til bestemte områder i den østlige verden. En araber kan enten ’hvite’ ansikt (redde ansikt) eller ’sverte’ ansikt (miste ansikt). ’Ansiktet er det ytre utssendet til æren, den ærens ’front’ som en mann vil streve for å bevare selv om han faktisk har begått en skammelig handling’. (Patai, 1983: 101) I den arabiske verden er ’ære’ og ’ansikt’ så nært knyttet til hverandre at ordene nesten kan brukes om hverandre. Dette ’ansiktet’ eller ’æren’ er en så integrert del av den arabiske mentaliteten at en person er fullstendig berettiget til å hengi seg til falskhet eller bedrag for å kunne ’hvite’ eller redde sitt eget, en annen persons eller hele den arabiske verdens ansikt. Den arabiske mentaliteten er i konstant bevegelse – den jobber mot å ’sverte’ ansikt (miste ansikt) og utformer dermed sine ord deretter. Når man skal ’hvite’ eller redde en annens ansikt eller hele den arabiske verdens ansikt betraktes til med løgn som ’en plikt’. » (Patai, 1983:105)

Dette ser vi stadige eksempler på i media. Nylig ble «Egypts Chaplin» idømt fengselsstraff fordi han hadde spottet islam.

Vi så islamske ledere utlyse en fatwa mot Salman Rushdie fordi han offentlig avslørte islams egen lære om islams polyteisme, hvor solguden giftet seg med måneguden og fikk døtrene, Allat, Al-Uzza og Manat.

Vi så det komme til dagen i opprør og angrep mot norske og danske ambassader når det gjaldt de såkalte «Mohammad-karikaturene», som strengt tatt ikke var av Mohammad i det hele tatt.

Alt dette bunner i det islamske kampropet «Allahu Aqbar» som (utelukkende kan) oversettes med «Allah er større» eller «guden er større». (NB! Allah er ikke et egennavn, men en tittel som betyr «guden» i bestemt form entall. I den grammatiske formen det står skrevet kan ikke «aqbar» oversettes med «stor», bare «større», sier spesialister på arabisk.  (wikiislam.net/wiki/Allahu_Akbar).

For ifølge islam er det ingen som er større enn nettopp «Allah». Faktisk sier islam at «Allah» er større enn alt som han kan sammenlignes med, og det er alt og alle. Det er dette som er grunnen til at der hvor man bygge en moské ved siden av en kirke, så sørger man for at moskéens minaret strekker seg høyere enn kirkens spir – nettopp fordi «Allah er større» - i overført betydning «enn de kristnes gud», selv om de samme muslimene i neste åndedrag vil hevde at kristne og muslimer tror på samme guddom.

Det samme er realiteten der hvor jødiske og muslimske bygg bygges side om side.
Etter muslimsk lov (s.v. dhimmi) kan ikke en jøde (og heller ikke en kristen) ri på en hest hvis muslimer rir på hester. De blir forviste til å ri på esler, for at ikke det ikke-muslimske hodet skal stige høyere mot himmelen enn det muslimske hodet. Da kan nemlig muslimen selv, islam og Allah miste ansikt – og det må selvsagt «Allah forby».

Så tilbake til «vanæredrapene» som vi ser – ikke færre, men flere av – over hele verden. Det handler ikke om ære, men om vanære. Reellt sett. For de skjer ikke der hvor muslimen føler at hans «ære» blir tatt i hevd. Bare der hvor han «blir vanæret».

Av denne grunn bør vi tenke oss nøye om hvordan vi ordlegger oss – men det bør vi jo uansett. For som Jeshua (Jesus) sier det: «Når dere taler skal dere si enten ’ja’ eller ’nei’. Alt som er utover dette er av det onde.»

Kilder:
Bennett, Ramon: Philistine, the great deception, Shekinah Books, Jerusalem, 1995
Patai, Raphael: The Arab Mind, New York, MacMillan 1983
Wikiislam.net s.v. «Allahu Akbar» <wikiislam.net/wiki/Allahu_Akbar>

Hva er Illuminati?

Dette er et spørsmål som jeg fra tid til annen får. Noen ganger har jeg forsøkt å svare på det, andre ganger har jeg avvist å svare på det.  Årsaken til det siste er at jeg faktisk ikke har hatt noe skikkelig sakssvarende svar å gi.

Naturligvis kan jeg komme med en utlegning av illuminismens historie, som strekker seg tilbake til – i allefall – korsfarertiden og kanskje så langt tilbake som urgnostisismen. Men en slik utlegning tar både lang tid og må i beste fall bli unøyaktig.

Tankene mine har, imidlertid, selv om leppene mine har vært forseglet gått og tikket som et hvilket som helst urverk.

Målet har vært å finne et brukbart svar på spørsmålet.

Men mer enn det: Først må en finne det riktige spørsmålet. For det er en udiskutabel sannhet at dersom spørsmålet blir feil formulert – og feil stilt – da kommer svaret, uansett hvilken form det kommer i, til å bli feil. Noen ganger feil oppfattet, andre ganger bare feil, fordi premissene er fullstendig ute å kjøre.
Jeg har derfor kommet til at det fører galt av sted, og automatisk gir et galt svar å stille spørsmålet: Hva er Illuminati?

I stedet bør man stille spørsmålet slik: «Hvem er Illuminati?» Og før man stiller det spørsmålet bør man selvsagt presisere hva selve ordet «Illuminati» betyr.
Svaret på det kan formuleres slik:

Illuminati (flertallsbegrep av illuminatus, «opplyst» (latin)) med betydningen «de opplyste».

For å utdype dette noe mer;  kan vi lete opp synonymer på ordet «opplyst» og får da en liste som «utdannet, vidsynt, fordomsfri, kultivert, intelligent». Alle disse ordene har noe å si oss om hvem Illuminati er.

For hvis Illuminati er, som navnet selv vitner om bestående av mennesker som vurderer seg selv som «utdannede, vidsynte, fordomsfrie, kultiverte og (mer) intelligente», så sitter vi igjen med et typisk eksempel på sosialismens forkjempere.

Sosialismens grunnleggere og videreførere ser nemlig på seg selv – og presenterer seg selv som mennesker som er «bedre utdannet, mer vidsynte, mer fordomsfrie, mer kultiverte og mer intelligente» enn folk flest. Av denne grunn mener de at de har en slags, om ikke medfødt, så i alle fall inngitt rett og plikt til å herske over andre (les: almuen, folk flest).

Vi er jo tross alt bare kveg (stemmekveg!?) som ikke selv er i stand til å tenke fornuftig nok til å styre oss selv. Ergo trenger vi overstyring fra statlig hold. Styring av en elite. Se gjerne min bloggpost om demokrati, der jeg forklarer hva den reelle betydningen av ordet demokrati er for noe. Dette siste vil også gå klart fram når man forstår hvem Illuminati er, i stedet for hva Illuminati er.

I den amerikanske uavhengighetserklæringen står det å lese:

Vi fremholder disse sannheter som selvsagte, at alle mennesker er skapt likeverdige, og at de alle er inngitt av Skaperen visse ugjendrivelige rettigheter, og at blant disse er retten til liv, retten til frihet  og retten til å søke sin egen lykke.

Dette finner også gjenklang i menneskerettighetserklæringen.

Når så alle mennesker er født likeverdige og frie, betyr det selvsagt at ingen har rett til å forgripe seg over dem ved å bruke makt eller overmakt.

Denne formen for maktovergrep finner vi tydeligst av alt i en ideologi som kalles statsismen. Statsismens prinsipp handler om å samle all makt, dvs. både politisk og økonomisk i staten, slik at staten blir et elitevelde der man til syvende og sist sitter tilbake med en elite (1%) som styrer over og kontroller almuen/folk flest (99%).

Hvordan kan man så hevde et slikt syn når alle mennesker er født likeverdige?
Svaret er at det kan man ikke. Det vil, ikke uten at staten blir vurdert som non plus ultra. Ingen over og ingen ved siden. Men det prinsippet er i direkte konflikt med menneskerettighetene.

Hvilke underideologier er det så som bygger på statsismen som grunnideologi? Svaret på det er sosialismen, i ulike nyanser og avskygninger/speilbilder:
Maoismen, stalinismen, marxismen, leninismen, sosialdemokratiet, kommunismen, marxist-leninismen, nasjonalsosialismen (nazismen), fascismen, etc. etc. etc.

Alle disse ideologiene er alner av samme stykke. Går man dem nøye etter i sømmene tar det ikke lang tid før man blir klar over det. Alle disse ideologiene er fulle av menneskeforakt og forakt for individet. Vi kaller dem gjerne kollektivistiske, men også det er strengt tatt en feil beskrivelse, for de handler hver for seg bare for elitens beste – mot folket.

Det er på tide å våkne opp og se dette nå. Illuminati er alle dem som representerer et syn som motarbeider enkeltmenneskets frihet og invididets rettigheter. Din frihet og dine rettigheter.

Den forferdelig negative toleransen

Ja, du leste rett i tittelen. Når jeg skriver «den forferdelig negative toleransen» så er det fordi jeg mener nettopp det. Det går meget vel an å bli altfor tolerant.

For noen år siden nå, da jeg gikk opp til eksamen i norsk sidemål (bokmål) på gymnaset, valgte jeg å skrive en novelle, kalt «Drømmen om Fred». Mot slutten av den novellen finner du følgende kraftsats:

« Jeg kjente meg liten og verdiløs; da proklamerte røsten: «Det fins ingenting så intolerant som den absolutte toleranse!»»

Det sitatet har jeg, dessverre, ikke suget fra eget bryst. Jeg fikk det givende av en kamerat som tilhørte samme menighet som jeg. Og det fikk meg til å tenke.
Kanskje det kan få deg til å tenke også?

Tirsdag 24. januar 2012 står det å lese i «Klassekampen» om Professor Kjell Lars Berge og Øyvind Strømmen som har levert tilbake den tildelte prisen som blir kalt «Uprisen», som de fikk for sin bok «Fittekvote».

Dette stuntet utfører de fordi de protesterer mot, og jeg siterer Klassekampen: «Årsaken er at foreningen som del av et av sine programmer, tilbyr niqab-kledde Aisha Shezadi, en av bidragsyterne til boka «Utilslørt. Muslimske råtekster», som foredragsholder til norske skoleklasser. Shezadi har blitt sitert i VG på at hun er mot demokrati og støtter Taliban.»

OK. Da vet vi det.

Men hvor har den toleransen blitt av da, som tillater dem selv å skrive en bok med tittelen «Fittekvote»? Gjelder ikke den også Aisha Shezadi?

Misforstå meg for all del rett. Jeg er ikke tilhenger av niqab, roosarie, burka eller noen form for tildekning av ansiktet. Jeg mener at det er tåpelig, faktisk. Men Aisha Shezadi har da lov å mene det, fordi om jeg – og Berge/Strømmen er uenige med henne om det?


Enn mer: Jeg er ikke enig med Berge/Strømmens argumenter mot Shezadi når de angir at hun er « mot demokrati og støtter Taliban.» Så meget burde gå entydig frem av min bloggpost «Demonkrati». Men det er selvsagt enkelt å forklare, siden jeg vet hva som er den korrekte betydningen av ordet «demokrati» i motsetning til de (kanskje) litterære «eiketrærne» Berge/Strømmen har latt seg felle og rotvelte av den sosialistiske «nytale-stormen».

OK. Så la Berge og Strømmen tale meg midt imot de også.

Det gjør meg ingenting. For jeg vet nemlig at jeg står på trygg grunn. Og samtidig at de bygger sitt hus på sandgrunn – både bokstavelig talt – og i overført betydning.

Når det er sagt: Den toleransen som de ganske sikkert påberoper seg i form av en ytringsfrihet som lar dem publisere en bok med en såvidt famøs tittel som den de har utgitt – den gir dem selvsagt lov å mene det de gjør – men den gir også både meg og Aisha Shazadi lov å mene det VI gjør.

Arbeiderpartimedlemmet og avholdsmannen Johan Scharffenberg uttalte for mange år siden: «Misbruk er den prisen vi er nødt til å betale, dersom vi tillater bruk». Han snakket om alkohol. Men det gjelder også ytringsfrihet.
Bare så det er sagt.

Demonkrati?

Twitreren @grutlegutt stilte tidligere idag et fordreid spørsmål i en debatt på Twitter. Det spørsmålet var: «Hvorfor demokrati?». Jeg spurte ham tilbake om han selv kunne svare på det – men i noe som sender et kaldt gufs av Gro Harlem Brundtlands sleipe fordreiende svar-uten-å-svare-teknikker ned over ryggen min, forstilte han seg – for å si det enkelt, og hevder at han har svart.

Men det har han ikke. Jeg kan derfor bare slutte at @grutlegutt enten ikke vil – eller ikke kan svare.

Dette er et spørsmål som kan svares på, på både en enkel og en mer komplisert måte. Jeg skal forsøke meg på begge måter. Vi tar den enkle først:

IKKE FOLKESTYRE
‘Demokrati’ betyr –ikke– ‘folkestyre’. Den enkle årsaken til det – selv om jeg allerede har sagt dette mange ganger på mange måter: ordet ‘daemos’ betyr ikke ‘folk’. Det betyr ‘mange’. For å vise dette diskusjonsløst må vi vende nesen inn i det nye testamente. Nærmere bestemt fortellingen om da Jesus dro til Gadarenerlandet/Gerasenernes bygd og kom over en mann som var besatt av demoner.

Jesus henvendte seg til mannen – eller nei, ikke helt. Han henvendte seg til ånden/demonen og spurte: ‘Hva er ditt navn?’
Og ånden svarte: ‘Legion – for vi er mange.’

GRESK OG LATIN
Dette skriftstedet har alltid undret meg. Hvorfor er det i en gresk tekst her brukt et latinsk ord? Jeg begynte å undersøke. Og fant ut at ordet ‘legion’ var blitt tatt opp i gresk som fremmedord. Men det kunne like gjerne ha stått det opprinnelige greske ordet ’daemon’. Det er det ordet – faktisk – som er roten til vårt moderne ord ‘demon’; og også ‘demokrati’, og ‘demonstrasjon’. Fellestrekkene er entydige, som vi ser ovenfor i gjengivelsen av navnet de onde åndene identifiserte seg med, men også ‘demonstrasjon’ som angir en ‘mengde’. I det ser vi et annet aspekt av ordet ‘daemon’. Det kan også bety ‘pøbelvelde’, der – selv om det til forveksling kan være likt ‘flertallet’ så er det allikevel bare et mindretall som i kraft av sin gjeldende makt presser sin vilje igjennom.

Det betyr ikke nødvendigvis at en ‘demonstrasjon’ er noe negativt, bare så det er sagt. Men vi ser tydelig pøbelveldet under for eksempel den franske revolusjon, som begynte som en folkebevegelse, men utviklet seg til et mindretalls-terrorvelde. Vi så det samme under den russiske revolusjon, der mindretallet kalte seg selv ‘bolsjeviker’ (flertallspartiet) og sine motstandere som var i reellt flertall for ‘mensjeviker’ (mindretallspartiet).

KARL MARX
Dette blir tydeliggjort også i Karl Marx egne utsagn: «Vegen til verdenssosialismen går gjennom demokratiet»

En korrekt oversettelse av ordet demokrati er og forblir da også ‘styre over [kontroll med] massene.’ Massene, det er deg – og meg, så lenge vi aksepterer å bli kontrollert av én prosent av menneskeheten: eliten. De som angivelig brøt med aristokratiet, har altså skapt et nytt aristokrati – som er verre enn det første. Her fins en interessant parallell til en annen historie i det nye testamente, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på her.

Det som ligger bak markedsføringen av ‘demokrati’ som noe positivt er det som George Orwell kaller ‘nytale’, ved at man har fått nærmest en hel verden til å tro at det er dette som betyr ‘folkestyre’.

REPUBLIKKEN
Men ekte folkestyre er derimot avledet av det latinske begrepet 'Res Publica' som betyr 'Av Folket', og som gir oss ordet 'republikk'. Det var denne forståelsen Abraham Lincoln viste til i Gettysburg-talen, da han talte om: «En regjering av folket, ved folket og for folket». Dette kan muligens ha vært en av de årsakene til (om ikke den viktigste) at han ble myrdet.

Den amerikanske ‘grunnlovsfaderen’ Fisher Ames var særdeles klar på dette området. Du har trolig ikke hørt nevneverdig om ham, men det er han som sørget for at den amerikanske konstitusjonen fikk sitt første tillegg (the first amendment):

«Kongressen skal ikke fremme noe lovforslag angjeldende etablering av religion eller som forbyr fri utøvelse av denne. De skal heller ikke begrense ytringsfriheten eller trykkefriheten eller menneskers rett til å møtes i fredelige forsamlinger, eller å anmode regjeringen om å få godkjent oppreisning.»

Fisher Ames uttalte blant annet:

«Våre vise ledere som deltok under skrivingen av konstitusjonen var av den formening at vårr regjeringsform skulle være republikk – [og som] skiller seg klart ut fra et demokrati enn demokratiet skiller seg ut fra despotismen. Strabasene med despotiet er at de ofte undertrykker bare noen få, men demokratiet er i hovedsak en liten fraksjon som påberoper seg retten til å undertrykke en minoritet, og det er minoriteten av dem som eier mest og som virkelig elsker sitt land.»

Og

«Et demokrati er som en vulkan som skjuler [lavaen] som også kan ødelegge dem selv i sitt indre. Denne kommer før eller senere til å bryte ut og gjøre store ødeleggelser. Det er en kjent sak at demokratiets hang til uanstendige ambisjoner, og bare de uvitende tror at dette er frihet.»

Han fortsatte med å si: «Friheten har aldri vart lenge i noe demokrati, og det har heller aldri ført til noe annet enn despoti.»

For ikke å forglemme:

«Demokratiet begynner med å forurense folkets moral. Deretter oppsluker det folkets rettigheter [og friheter]».

Fisher Ames understreket altså farene i det vi har sett i Amerika i løpet av de siste 100 årene generelt, men spesielt de siste 70 og 50 årene. Det er derfor situasjonen i Amerika er så ille som den er. Og så velger vi å gå like blindt inn i et tilsvarende system – og tror oss frie.

Jamen sa jeg smør!

Det nytter! Men vil vi?

Mandag 16.1. måtte den nigerianske presidenten svelge en bitter pille. De ble tvunget til å sette igang subsidiene for å holde bensinprisene nede. Tidligere hadde bensinprisene vært mye lavere og nå er det igjen nede i en pris som tilsvarer cirka 3 kroner for en liter bensin.

Årsaken var at befolkningen i landet eksploderte i vilt raseri da bensinprisene ble satt opp, bare en uke tidligere. Titusener av nigerianere gav seg gaatene i vold over hele landet for å protestere mot en skarp økning i bensin- og oljepriser, etter at regjeringen kuttet subsidieringen av drivstoff. Det førte til at store deler av landet simpelthen stanset.

Med transparenter og paroler som «Fjern korrupsjonen, ikke subsidiene» og brennende bildekk i landets finansielle hovedstad, Lagos, så vel som i Abuja den politiske hovedstaden og Kano, en storby nord i landet. Størrelsen på demonstrasjonene var uvanlige, selv om tidligere forsøk på å fjerne bensinsubsidiene i løpet av de seneste tjue årene, som i inneværende år utgjør 7 milliarder dollar, også har blitt møtt med protester.

Hva er så poenget mitt med å skrive om dette?

Jo, jeg mener at vi nordmenn burde være freidige nok og ryggsterke nok til å stå imot norske politikere. Det fins ingen reell grunn til at drivstoffprisene skal være så høye som de er i Norge.

Spørsmålet er bare om vi våger, og om vi virkelig vil.

Det er er ikke til å komme unna. Vi er avsindig tafatte i dette landet – når vi simpelthen godtar nærmest blindt alt som kommer fra Løvebakken og Regjeringskvartalet. Nå mener ikke jeg at regjeringen skal innføre subsidier på drivstoffprisene. Det er ingen levedyktig løsning. Det er bare å sette et plaster på et verkbruddent sår.

Nei, jeg mener at prisene skal settes reellt ned. Dette er enkelt. Staten Norge kan uten å blunke – hvis de vil – hvilket betyr – hvis DU vil – sette ned prisene. Norge stanser ikke av den grunn. Trolig vil Norge skyte ny fart og utvikle seg raskere og bedre.

Men du og jeg kan – hvis du vil (for jeg vil gjerne være med!) å stanse Arbeiderpartiets og SVs sinnssyke avgifts- og skattekåtskap. Det fins ingen reallogisk grunn til å beholde verken bensinavgiftene eller en rekke av de andre avgiftene som vi blir voldtatt med – og det uten vaselin.

Problemet er at vi nordmenn er så snille, så snille. Vi føyer oss og bøyer oss nesten bakover – og tror at vi «får så mye igjen gjennom velferdsstaten» at dette må vi finne oss i.

Unnskyld? Betaler du fortsatt det samme for et lege- eller sykehusbesøk som du gjorde det for 10 eller 20 år siden? Virkelig? Sannheten er at for hvert eneste år som går – har prisene økt. Det at prisene øker på drivstoff for, for eksempel transportfirmaet, gjør at de blir nødt til å øke prisene minst tilsvarende på sine tjenester, som gjør at prisene på varene de transporterer blir dyrere inn til dem som selger dem videre til deg – som igjen gjør at du taper reell kjøpekraft til sist.

Når skal nordmenn reise seg samlet som John Galt og stanse landet? Staten skal bære sverdet og være en avskrekkende faktor for skurker – og forbrytere. De skal ikke tyne livet utav dem som ikke gjør noe galt.

Forøvrig: Hva skjer når mennesker på denne måten blir fratatt muligheten til å legge noe til side for kommende regnværsdager – på kistebunnen?

Svaret er at mennesker blir frustrerte. Og når mennesker blir frustrerte, da søker de seg ut i gråsonene og blir lettere kriminelle. Ergo må staten selv bære skylden for den økende kriminaliteten. Det samme kan sies om avgiftene på forretningsdrift. Når en forretningsdrivende ikke får sjansen til å tjene ærlige penger – vil han eller hun til syvende og sist bli drevet ut i gråsonene – for å tjene de pengene som trengs for å holde hjulene gående, og da varer det ikke lenge før onkel Økokrim kommer bankende på døren med sverd i hånd – enda det faktisk er staten som selv er skyld i at det har seg slik.

Det er på høy tid at nordmenn og nordkvinner reiser seg og setter foten ned. Kunne de greie det i Nigeria – så kan vi greie det her. Det kan, som i Nigeria, komme til å kreve et menneskeliv og vel så det. Men som Benjamin Franklin sa det: Den som er villig til å ofre frihet for trygghet, fortjener verken det ene eller det andre. Og i gamle furet, værbitt har friheten lenge vært en saga blott. Vi er bare ikke villige til å se det i øynene.

Kilde (blant annet): http://www.dagsavisen.no/meninger/article506443.ece

Jo, Bibi, gjør det du føler er riktig!

Benjamin Netanjahu, Høyre Hånds Sønn

Mitt Romney

Den jødiske skribenten Roger Cohen skriver i et innlegg rettet til Israels statsminister Benjamin Netanjahu at han for all del ikke må finne på å gå til angrep på Iran. Den samme skribenten mener at Bibi opptrer galt når han utelukkende vender nesen mot republikanerne og ikke til demokratene.

Det tror jeg er så feil som det kan bli. Demokratene og deres president har vist seg som absolutt ute å kjøre. Ikke det at Republikanerne for øyeblikket er så mye bedre med sin tilsynelatende kandidat, mormoneren Mitt Romney, men det er en annen side av saken.

Benjamin Netanjahu har et spesielt navn. Hans navn betyr bokstavelig talt «Høyre hånds sønn» (den overførte betydningen har ingen relevans her). Men det er klart at han bør gjøre som navnet hans peker ut – hold til høyre. Det fins ingenting positivt å hente på den venstre siden av det politiske spektrum. Som nevnt ovenfor ikke så mye på høyre siden heller, men i alle fall noe – og mye mer enn på venstresiden.

Cohens påstand om at Bibis videreføring av nybygging i YESHA (Shomron) skaper problemer for fredsprosessen er i beste fall en slutning som bygger på feilinformasjon. For det stemmer overhodet ikke. «Palestinerne» som de feilaktig kalles er overhodet ikke interessert i fred, de er bare interessert i én ting: Å utslette Israel. Punktum.

Så tilbake til Iran.

Det skal, for undertegnede, være langt fra å anbefale Benjamin Netanjahu å gå til angrep på Iran som sådan. Han er tross alt en verdensleder. Jeg er bare en bitteliten blogger i en bitteliten by i Norge.

Men: Jeg mener at Netanjahu først og fremst skal gjøre som kong Shlomo (Salomo). Han skal be Gud om å gi ham et lydhørt hjerte, slik at han hører hva Gud sier Han skal gjøre. For Gud har alltid rett. Og den som ikke gjør som Gud sier vil før eller siden grave sin egen grav, samme hvilken presidentkandidat eller politisk parti han/hun støtter opp om.

I det ligger selvsagt at; hvis Gud sier: «Hør nå her, Bibi! Angrip Iran nå», så stiller jeg meg helt og holdent bak Bibi om han gjør det. Et preemptivt angrep på denne livsfarlige atommakten – for Iran er nettopp det – en atommakt – er trolig det eneste som kan stanse dem.

Dessuten har ikke Bibi sagt at han kommer til å angripe Iran. Han har bare sagt at han ikke vil garantere at han ikke kommer til å gjøre det.

Naturligvis må et israelsk angrep mot Iran i umiddelbar nærhet av det amerikanske presidentvalget skape problemer for Obama. Men hvem har sagt at det er negativt? Sjelden har vel USA, Jimmy Carter inkludert – hatt en dårligere president.

Riktignok ville en eventuell seier til Obama da trolig være meget negativ overfor Israel, den økende antisemittismen i den vestlige verden, USA inkludert tatt med i regnestykket.

Det beste ville selvsagt være om USA hadde gått inn og bombet Iran, men Obamas nære bånd til dødsreligionen islam tilsier at det er svært lite trolig at det kommer til å skje.

Hillary Clintons manglende mot til å si ifra til Iran i forrige uke, og slå fast «dere våger ikke å stenge Hormuz, for da har dere slått en spiker i egen kiste» viser at det demokratiske partiet ikke forstår hvordan krig forhindres og fred vinnes.

Det fins bare en måte; som de gamle romerne sa det:  

QVI DESIDERAT PACE; PRAEPARET BELLVM! 

Den som ønsker fred, må forberede seg på krig!

Nasjonalisme – nokre strøtankar

Dette stykket kunne vore ein syttandemai-tale. Eller kan henda rettare sagt, det burde vore ein syttandemai-tale. Underskrivne er nemleg ovkeid av vasne, drøvtygde syttandemai-talar der han kvar einaste syttande mai vert innpoda med eit årvisst meir anti-nasjonalistisk oppgulp, krydra jamvel med herming av «Internasjonalen», ein song som jamvel har fått eiga rom i «den store barnesangboka». [1]

Syttande mai er som kjend nasjonaldagen vår. Det gjer faktisk syttande mai til ein dag der nasjonalismen, og nasjonalistiske kjensler, burde stå i høgsetet. Men den gang ei. Idag er det fy-fy å snakka positivt om nasjonalisme.

Vandemålet er og blir berre at ’bolsjevikane’, [2]  om du tillet meg ordbruken,  i stor grad har teke kontroll over språket vårt, som i reinaste George Orwell-stil har vakse til å verta overvelda av ’nytalen’ [3] der ord, har fått heilt andre meiningar enn det dei opphavleg hadde. «Dersom tanken kan korrumpera språket, kan òg språket korrumpera tanken», sa George Orwell.[4].

Dette vert òg stadfest av den amerikanske grunnlovsfaderen Samuel Adams:
«Kor forvridd greier vel ikkje ein tyrann med sine midlar pervertera orda si enkle meining.»[5]

GJENOM SPEGELEN
Ein annan britisk forfattar, Lewis Carroll [6], skriv i boka «Alice gjennom speilet og det hun fant der» at då Alice gjekk gjenom spegelen blei det svarte kvitt og det kvite svart. Det er eit godt bilete på vår tid.

For å greia dette nærare ut, lyt eg definera omgrepet ’nasjonalisme’ nærare.

Eit anna ord for ’nasjonalisme’ er  ’fedrelandskjærleik’  . Det er det som er samla i fedrelandssongen vår, «Ja, vi elsker!» og som seier at «Ja!» me  elskar dette landet, slik  det reiser seg over vatni, furdut og verbite, dette landet som Harald berga, Håkon verga, og som Olav med blodet sitt malte krossen på.  Dette  landet, er me som nasjonalistar villige til å slå lægr for – og døy for, om so skulle vera...   Det er ei kjensla eg trur dei aller fleste nordmenn og -kvinner deler.
Det er  nasjonalisme  i eit nataskal.

Kva er det då ’bolsjevikane’ meinar når dei snakkar om ’nasjonalisme’ i negativ ljossetting? Eg vågar hevda at det dei tenkjer på er ei vrenging av nasjonalismen som sovore, anten ved å leggja eitkvart til eller trekkja eitkvart frå nasjonalismen[6]. Sluttproduktet vert dermed noko heilt anna enn det røynelege, og noko me difor lyt taka oppgjerd med, med mindre me skal verta fanga i göbbelske snarer, eller som Sir Walter Scott seier det i det episke diktet «Marmion»:

 «Åh, for ein vasete vev me vevar, når fyrst me freistar å forgjera». [7]

NAZISMEN OG ULTRANASJONALISMEN
Det sérmerkte med nazismen[8], er deira  ultranasjonalistiske[9]  framstilling av (serskilt) det tyske idealet som ’betre’ enn ’alle andre’ nasjonale ideal. Her er det viktig å skjøna at utlegginga av ordet ’nazisme’ er nasjonal-sosialisme. Det var ikkje minst dette som kom fram i det verset som ikkje lengre vert sunge offisielt som ein del av den tyske nasjonalsongen:  «Deutschland, Deutschland, über alles».[10]

Med ultra- som førenemning meines med andre ord at nazismen ynskte å fremja sine såkalla verdiar, sine tankar, sin kultur som ’kulturelle verdiar’ meir verd, betre, finare og meir høgvyrd enn andre nasjonale kulturar, samstundes som den jødiske (og den judeo-kristne) kulturen vart stempla mindreverd og urein.

Av denne grunn fanst det ikkje rom for eit korkje internt eller ekstern ’fargerikt fellesskap’ i det tyske riket. Alt skulde einast, underleggjast, korrigerast og sentralstyras etter det tysk-kulturelle idealet. Den som ikkje ville bøya seg, bli eit A4-menneske, skulde pressast i kne. Den som ikkje let seg pressa i kne, måtte eliminerast. Ser du parallellar?

Grunntanken i islamsk filosofi – kjem til yta i kampropet «allahu aqbar» –  allah er større. Det er difor ikkje til å undra seg over at Hitler og stormuftien av Jerusalem fann kvarandre gode vener – og at «stormuftien» Haj-Amin al-Husseini kunne seia:  Halvmånen og Hakekrossen har ein sams fiende: Davidsstjerna [11]. 

Det er med botn i sovorne kulturar at det vert rom for tankar om ’dhimmi’ eller ’üntermensch’ – at det finst menneske som er mindre verd enn andre, noko som ikkje berre er i strid med Guds Ord, men med menneskerettane, slik dei er fasttømra i FN si verdserklæring – og før det i den amerikanske sjølvstendeerklæringa.

Med utspring i desse tankar, fekk ein fyrst dei såkalla Nürnberglovene[12], som mellom forbaud ’ariske’ tyskarar å gifta seg med jødar, og seinare fekk jødar heller ikkje sitja i t.d. offentlege posisjonar, eller inneha framståande posisjonar som advokatar, etc.
 
KOMMUNISMEN OG SUPERNASJONALISMEN
Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin og Josef Stalin sine læresetningar, var òg nasjonalistar, men dei var det som me kan kalla ’supernasjonalistiske’ eller alternativt ’internasjonalistiske’. Utlegginga av ordet ’supernasjonalisme’ tyder her ’over-’, ’høgvyrd’, ’ein betre form for’ nasjonalisme. I det ser me tanken om at ein ynskte eit internasjonalistisk samfunn – ei samla verd – under ein leiar – med ein sams ideologi; kommunismen, eller om du vil, sosialismen.

I den kommunistiske sfæra var det ikkje det kulturelle som var det viktigaste, men snarare det ideologiske. Også her skulle ein djupast set vera samde om alt – og difor var det heller ikkje her rom for eit røyneleg ’fargerikt fellesskap’.

Folk vart tvangsflytta frå ein del av landet – til ein annan. Dei fekk knapt ta med seg det dei stod og gjekk i, og på 24 timars varsel måtte heile familiar fara frå Riga til Omsk, frå Leningrad til Magadan, eller frå storbyen til der-ingen-skulde-tru-at-nokon-kunne-bu. Det var staten som rådde. Individet hadde inga røyneleg røyst.
All kultur vart korsom er ikkje knekt. Sume kulturelle verdiar, som mattradisjonar, songar og dikt, kunne ikkje køyvast, og desse vart difor naturleg, om enn unaturleg kontrollert, spreidd over heile det russiske imperiet. Slik hadde det seg at sibirske «pelmeni» vart ein interrussisk matrett,  og ukrainsk «borsch» vart spreidd over heile Sovjetsamveldet.

Samstundes var det ved lov forbôde for sovjetiske kvinner å gifta seg med ikkje-sovjetiske borgarar. Det same gjaldt sovjetiske menn, arvematerialet korkje skulde eller kunne ’utvatnast’ eller ’svekkjast’ so og seia. Bestefar til kona mi, hevda, ifylgje kona mi, strengt at ingen av hans ætt nokon gong skulle giftast med ein ikkje-sovjetar. Parallellen til Nazi-Tyskland er tydeleg.

Grunntanken i ideologien er og blir dermed verande den same.

Her er det forvitneleg å trekkja fram Winston Churchill:

«Fascismen var skuggen av, eller kommunismens [ektefødde] stygge barn [...] På same måten som fascismen vart fødd av kommunismen, utvikla nazismen seg frå fascismen.» [13] 

Mussolini, som grunna venstrevridde medier si forvrengning av røyndomen i og med ordet ’høgreekstrem’ var jo då  også sosialist heile livet, oppkalla først etter tre sosialistiske revolusjonære av faren som var med i den 1ste Internasjonale, vart han medlem av det italienske sosialistpartiet i 1900.[14]. Han skreiv artiklar i ei lang rekke sosialistiske blad, før han vart redaktør for bladet «La Lotta di Classe» (Klassekampen).

Omdømet hans mellom Italias sosialistar vaks så sterkt at det vart sagt om han:
«Frå idag av, Benito, er du ikkje berre representant for Romagnas sosialistar, men il duce for alle revolusjonære sosialistar i heile Italia».[15]

Ergo kan me slå fast at fascismen er, slik Winston Churchill sa det, heimehøyrande på venstresida av det politiske spektrum.

GLOBALISERING OG GLOBALISME
’Globalisering’ er eitt heitt tema i vår tid. Også her vert skulda lagt på den politiske høgresida. Men også det er ei sanning med sterke modifikasjoner. Eg vil i det komande fremja tanken at  ’globalisering’ ikkje er det same som ’globalisme’ – og ogso at ’globalisering’ ikkje er udelt negativt, avdi om ’globalisme’ er det.

Ein kan gjerne gå så langt som til å seia at ’globalisme’ er ei nynemning av ordet ’internasjonalisme’ – for å omgå dei negative konnotasjonane som ’internasjonalisme’ ber med seg. ’Internasjonalisme’ ber med seg koplingar til Marx og Engels, og med dei koplingane, kan ein ikkje bruka det til å svartmåla høgresida. Du kan gjerne ha med deg det kjende sitatet frå Josef Göbbels her:
«Ev du fortel ei lygn stor nok og vedheld å herma henne, kjem folk til sjuande og sist byrja å tru på henne. Løgna kan berre vedlikehaldast så lenge Staten kan tryggja folket frå det politiske, økonomiske og/eller dei militære fylgjene av lygna. Difor vert det ovviktig for Staten å bruka all si makt til å undertrykkja dissens, for sanninga er lygna sin dødsfiende, og dermed, er sanninga Statens fremste fiende.»[16]

IKKJE BERRE NEGATIVT
Men lat oss sjå på dei positive sidene med ’globalisering’. I ei globalisert verd kan til dømes eg og du reisa nær sagt kvar me vil, vitja kven me vil, eta kva mat me vil, og om me finn einkvan me elskar – gifta oss med denne personen – på nær sagt eigne premissar. Ekte ’globalisering’ handlar altså om fridom (les: liberalisme) og individualitet. Men om ein vrir litt på det, slik at yin vert yang, sit me att med ’globalismen’.

’Globalismen’ derimot snakkar varmt om ’einskap på tvers av landegrensor’ og er ein slag sekularisert «ekumenikk». Ein ivrar etter å riva ned grensone, skapa ei verdsregjering, eit diktatur som skal styra alle menneske på tvers av kulturar er til sjuande og sist ei samansmelting av sosialismens, fascismens og nazismens framste ideal – statsismen, for å skapa ein slag ytre einskap, som djupast set aldri blir anna enn ein falsk einskap. Me ser det same innan kyrkja, der ein sterk auke av truande let seg føra dithen at kristne må samlast – jamvel med den romersk-katolske kyrkja.

Dette handlar altså om staten si absolutte makt over deg og meg. Det handlar om at dine og mine born til eikvar tid kan takast i frå oss og setjast bort til indoktrinering. Me ser byrjinga av det alt i dag. I Noreg. Det handlar om fridom på staten – ikkje på individets – premiss, og den dagen dette vert ein røyndom – har ikkje manneætta lenge att.

Den amerikanske grunnlovsfaderen Samuel Adams sa i ein tale til den interstatlege regjeringa i Pennsylvania den 1. august 1776:

«Ver ved godt mot brør, landsmenn, dette handlar ikkje berre om fridom for oss sjølve, men om det skal finnast høve på jorda for individuell og åndeleg fridom». [17]

NORMALNASJONALISME OG FRIDOM
Noreg er eit ovfagert land. Men treng berre låna øyra til kva turistane seier, når dei kjem her for å sjå fjell og fjordar, fossefall og fiskevær.

Men det at Noreg er eit fagert land tyder ikkje at Noreg er eit betre land enn andre land. Fagrare å sjå til, på mange plan, ja visst, men også det avheng av auga som ser. Inst inne er korsom ikkje nordmenn det spor betre enn andre folk. I folkesjela hjå det norske folket finst det like mykje grums som hjå andre folkeslag.
Det viktige her er korsom at me merkar oss skilnaden mellom Noregs «Ja, vi elsker», Danmarks «Det er et yndigt land»; Sveriges «Du gamla, du fria!», USAs «Stars and Stripes forever» og den israelske «Hatikva» på den eine sida, og den opphavlege tyske nasjonalsongen:

«Deutschland, Deutschland über alles,
Über alles in der Welt,»[18].

Dette, vispa saman med Nietzsches syfilisperverterte tankar og tankane til ei rad tilsvarande kvasifilosofar leidde dette til ei bloddrenkt jord [19], der ultranasjonalismen vaks seg so sterk at folk flest (’mensjevikane’) let seg blinda av det røynelege mindretalet (’bolsjevikane’) og lukte augo for kva som hende.

Merk deg dette: Det at ein ikkje vil sjå det gale som hender, tyder ikkje at ein unnslepp den straffa som fylgjer bak. Slik er lova om årsak og verknad.

Ekte, og sunn, nasjonalisme handlar om at «her er eg fødd og her vil eg leva, og når tidi kjem vil eg ogso døy her.»[20] Akkurat som Ivar Aasen skriv, om nordmannen:

Utpå vetteren stundom han tenkte: Gjev eg var i eit varmare land
Men då vårsol i bakkarne blenkte, fekk han hug til si heimlege strand
Og når liderne grønkar som hagar, når det lavar av blomar på strå,
Og nær næter er ljose som dagar, kann han ingen stad venare sjå

Så tyder ikkje dette anna enn at eitkvart menneske har sine røter ein stad, og at desse røtene vanskeleg kan rotast opp; ikkje at alle andre må tykkja det same.

Det tyder heller ikkje at ein person frå ein nasjon ikkje kan finna seg ein ny nasjon og eit nytt folk å slå seg ned i, men ein må  kunna rekna for sannlikt at den det gjeld sjølv ynskjer å bliva integrert i sitt nye samfunn, og respektera dei erveminne og sedar som rår der, om enn ikkje over natta. Det igjen tyder ikkje at den same må gje slepp på alle sine kulturelle røter, men vera villig til å tilpassa seg. Det skal me sjå nærare på i neste avsnitt.

INTEGRASJON
Likeeins må det samfunnet han/ho flytter til visseleg kunna rekna med at vedkomande vil lata seg integrera, slik moabittinna Rut, som trass i at hennar jødiske mann var daud, fylgde svigermor si til Israel – og vart israelinne –  
«Ikkje tel meg til å snu att og ganga frå deg! for der du gjeng, vil eg og ganga, og der du stanar, der vil eg og stana. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.  Der du døyr, vil eg og døy, og der vil eg verta jorda. Herren late meg bøta for det no og sidan, om noko anna enn dauden skulde skilja meg frå deg!»[22]

Samstundes  må dette vera eit personleg val, og kan i fridomens namn aldri tilskrivast statleg eller religiøs overstyring.

Ein muslim må vel reisa til Noreg og driva ’misjon’ for sin religion, for me har religionsfridom i Noreg, so lenge han spelar med opne kort om kva han gjer. Snikislamisering,  femtekolonisering og invasjon – det takkar me nei til, for det hamnar i same korga som undergravingsverksemd.

For eigen del vil gjerne eta både  Injerawhot  frå Etiopia, og  Chop Suey frå Kina og  Chowder  frå New England, eller ei herleg skål  Borsch  frå Ukraina, med ein god rjomeklatt i. Men det tyder ikkje at eg vil påtvingast  halalkjøt  gjenom manglande merking, eller alternativt ved eit seinare leite å neittast å eta kjøtkaker i brunsaus med kålstuing, og komler med saltkjøt og kålrotstappe.

Fridom handlar om at ein person frå Langtvekkistan eller der i kring gjerne skal ha fridom til å kle seg nasjonalt på nasjonale dagar og festdagar – slik som me gjeng kledd i bunad på tilsvarande dagar. Men ein gjeng då ikkje rundt i bunad til dagleg, gjer ein?

Tiedemand og Gude sine nasjonalromantiske fantasiar av norske bønder i bunad til kvardags er like utilpass i det daglege Noreg som muslimske kvinner i Burkha – i det daglege Noreg. Dette har ingenting med normalnasjonalisme å gjera – men botnar i super- eller ultra-nasjonalisme, som er eit vrengebilete av normalnasjonalisme.

EIN KONKLUDERANDE SLUTTDIGRESJON
I Apostelgjerningane 17:26-27 stend det «Han [Gud] har late alle folkeslag av eitt blod bu over heile jordkringen og fastsett dei visse tider og landemerke for deira bustad, for at dei skulde leita etter Gud, om dei då kunne kjenna og finna Han».

Av det skjønar me at nasjonsgrensene er noko som er sett av Gud, og dermed kan me slutta at ogso nasjonalismen/fedrelandskjærleiken er gjeven av Gud. Guds mål er at folk skal søkja Gud og finna honom, og dét gjer det ogso lettare å skjøna kvifor sosialismen – i alle sine ulike nyansar gjer alt dei kan for å vrengja nasjonalismen vekk frå sitt opphav.

Avdi eg er ein sovoren nasjonalist, som omtala ovanføre, men korkje ultranasjonalist eller supernasjonalist, kan eg med handa på hjarta kveda med i, «Ja, vi elsker!» Og du; eg syng gjerne andre verset òg, sjølv om det snedig vart utelete or skulesongbøkene alt på femti-talet, då arbeidet med å reisa den Europeiske Unionen byrja for fullt:

Dette landet Harald berget, med sin kjemperad
Dette landet Håkon verget, medens Øyvind kvad
På det landet Olav malte, korset med sitt blod!
Fra dets høye Sverre talte – Roma midt i mot!

Kan du det?
  

BOKSTØD

 [1]  Aschehoug.no <http://www.aschehoug.no/barnogungdom/katalog?productId=862849>
 [2]  Då Lenin og Stalin byrja kampen for å breia ut sitt syn i det russiske imperiet, var dei eit ’mindretalsparti’ – men valde medvite å bruka ordet ’bolsjevik’ av russisk большинство [bolshinistvo] som tyder ’fleirtal’, vel vitande at dei ikkje var eit røyneleg fleirtal – noko dei i grunnen heller aldri kom til å verta. Det motståande russiske ordet меньшинство [menshinistvo] som tyder mindretal – vart nytta mot opposisjonen, endå dei i tal var langt fleire enn ’bolsjevikane’. Denne medvitne bruken av ordet ’bolsjevik’ (og språkvrenginga) var med andre ord lykjelen til den propagandaen sosialismen bygde og byggjer på.
[3] Jamfør «1984».
[4] Brainyquote: George Orwell Quotes <http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/g/georgeorwe106349.html>
[5] Brainyquote: Samuel Adams Quotes:
<http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/s/samueladam169553.html>
[6] Eides Forlag, Bergen: 1951
[7]  Her: forvitneleg parallell til Openberringsboki 22:18-19!
[8]  Scott, Sir Walter: Marmion, Canto VI. Stanza 17
[9]  Nazisme, samandraging av Nasjonal og Sosialisme frå partinamnet National Sosialistische Deutsche Arbeiter Partei (NSDAP).
[10]  Norske medier har ein tendens til å vri også på dette ordet, og kallar den sekulærnasjonalistiske politikaren Avigdor Lieberman i Israel ”ultranasjonalist”, endå han berre er ålmenn nasjonalist – med sekulær- som førenemning.
[11] Sitert i Giacometti, Eric: Skyggeritualet, Cappelen-Damm 2009
[12] Wikipedia: Nürnberglovene <http://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%BCrnberglovene>
[13]  Det er ikkje dermed sagt at August von Fallersleben la denne meininga i songen, men det gjorde nazistane.
[14]  Churchill, Sir Winston: The Second World War, Volume 1: The Gathering Storm, p.12
[15] Wikipedia: Det italienske sosialistparti <http://no.wikipedia.org/wiki/Det_italienske_sosialistparti>
[16] Hermd  i: Kirkpatrick, Ivone: Mussolini. A study in Power, New York, 1964, s. 49
[17] ThinkExist.com Quotations. “Joseph Goebbels quotes”. ThinkExist.com Quotations Online 1 Jul. 2011. 29 Aug. 2011 <http://einstein/quotes/joseph_goebbels/>
[18]  Norsk: ”Tyskland, Tyskland, over alle – betr’ enn alle land  på jord.”
[19]  Nytt perspektiv på ”blut und boden” – blod og jord?
[20]  Kfr. Sveriges nasjonalsong, ”Du gamla, du fria”: ” Nej, jag vill leva, jag vill dö, i Norden.”
[21]  Rut 1:16

Rasisme – en definisjon

De aller fleste mennesker idag kjenner til ordet «rasisme». Men det betyr ikke at de kjenner ordet og ordets betydning.

Og da mener jeg ordets opprinnelige betydning.

Et par innledende presiseringer her. Undertegnede har en bachelorgrad i lingvistikk. Ikke med verdens beste karakter – men det er blant annet fordi jeg ikke bøyde meg for sensorenes ideologi under eksamen. Jeg tror nemlig at ord – så langt det er mulig bør beholde sin opprinnelige betydning, og dersom det ikke er mulig – så mener jeg at man simpelthen bør la ordet dø ut – eller tas ut av bruk.

Uten å skrive nevneverdig mer om denne tanken/forståelsen, vil jeg nevne ord som «demokrati» og «fundamentalisme» som gode eksempler på ord som på mange måter ikke lenger får lov til å bety det de egentlig gjør. Men det ordet vi skal se nærmere på her er ordet «rasisme».

For ordet «rasisme» var opprinnelig ikke et negativt ladet ord. Men: La meg understreke dette: Det var et adjektiv for en negativ ideologi. Det er noe helt annet. Ordet har sitt opphav i den tyske sosialistiske arbeider-bevegelsen, og kretsen omkring partiet NSDAP – National Sosialistische Deutsche Arbeiter Partei.

Da ordet ble presentert var det ment som et positivt ladet adjektiv – for nazistene – som skulle brukes til å fremme deres ideologi om rasetanken, om rasehygiene.

Her kommer vi inn på et meget interessant grenseområde. For de aller fleste er idag skjønt enige om at rasisme er noe negativt. Undertegnede inkludert. Men mange av dem som offisielt driver aktivt anti-rasisme-arbeid, klarer allikevel ikke å koble det historiske faktum at antisemittisme og rasisme faktisk er to alen av samme stykke.

Faktum er at antisemittisme og rasisme henger så sterkt sammen at rasismen henter sin kraft fra antisemittismen. Det betyr: Eliminer antisemittismen, så elimineres rasismen som en følge av det.

Bibelen sier for eksempel ingenting om raser. Rasetanken er fullstendig fremmed for Bibelen. Den sier, selv om vitenskapen vil avvise tanken at alle verdens «raser» (les: folkegrupper) har sitt opphav i tre brødre, sønner av én mann og én kvinne, nemlig Shem, Kham og Jafet. Det betyr igjen at (selv om det fins ulike blodtyper) at alle mennesker er av samme blod (roten: Noakh). Forskjellen er at de tre brødrene hadde ulik pigmenttetthet i huden, som igjen førte til tilsynelatende forskjellige hudfarger.

Derfor er det riktigere å snakke om «folkegrupper», enn raser. Men på grunn av evolusjonismen (dvs. den religionen som baserer seg på evolusjonsteorien) ikke kan/vil akseptere at Bibelen faktisk har rett i dette, blir tanken om at det fins ulike raser videreført.

Fikk du med deg det? Jeg hevder altså at det er den såkalte «vitenskapens» skyld at vi overhodet snakker om raser i vår tid – og derfor også rasisme.

Ergo må ikke akademikere på venstresiden komme her og komme her og hevde at det er Bibelen og kristendommen som er skyld i rasismen. Det er og forblir et vikarierende argument. Hitler og hans menn var nemlig forstokkede evolusjonister alle som én. Det fantes ikke én eneste av dem som trodde på Bibelen. Men den saken skal jeg komme tilbake ved en senere anledning.

For all del. Dette blogginnlegget er ikke ment som et angrep mot «viten» og «vitenskap», bare «vitenskap på ville veier».

Det er derfor viktigere enn noensinne å ta et oppgjør med denne villfarne «vitenskapen» og begynne på nytt med «tabula rasa», så å si. Eller som amerikanerne ville ha sagt det: Set the record straight.

Vi trenger å vende oss bort fra de eteriske måleenhetene, og gjeninnføre forståelsen av absolutter. Uten det blir som dåraktige mennesker som bygger vårt hus på sand i stedet for å bygge vårt hus på fjell, som det står i Bibelen.

For du vet vel hva som skjer om du ikke bygger huset ditt på fjell? Hvis ikke du vet det, ta deg en tur til Byneset i Trondheim og se deg om... og ta deretter det du ser der i overført betydning med deg inn i samfunnsfilosofien.

La ordspillene leve!

La det være sagt fra først av. Jeg så ikke Spellemannsprisen. Det har jeg ikke gjort på flere år. Men så blir jeg altså presentert for at Tshawe Baqwa har blitt fornærmet av et uskyldig ordspill, «mokkamann».

Først og fremst: «Mokka» er et begrep som stammer fra den arabisk/jemenittiske byen med samme navn, som i århundrer var den store utskipningshavnen for kaffe, og som er spesielt identifisert med en kaffeblanding med innslag av sjokolade i smaken.

La meg presisere mitt ståsted enda kraftigere. Jeg er født i en tid da det var akseptabelt å bruke ordet «neger», og slik jeg tenker er det ikke mindre akseptabelt å bruke det idag heller – fordi det simpelthen er et norsk ord avledet fra latin, og betyr «svart». Hjemme i huset hos foreldrene mine fins det fortsatt et «kaffeservise» som er spesielt laget for å drikka «mokka» - sterk kaffe med et snev av sjokoladesmak i, og hvis Tshawe Baqwa vil la seg fornærme av det – bør han virkelig ta seg en skikkelig hjernevask i grønnsåpe – gjerne med furunål.

Det fins ingen grunn til å identifisere ordet «neger» med ordet «nigger». Overhodet ingen.
Jeg kjenner en rekke mennesker som bruker begrepet «sjokoladegutt», respektive «sjokoladejente» når en eller annen i deres relativt nære omgangskrets har fått en sønn eller datter med en neger, eller annen mørkhudet person.

Det liker ikke jeg. Det synes jeg er respektløst. I alle fall langt mer respektløst enn å bruke «mokkamann».

OK, jeg forstår at Tshawe Baqwa syntes å høre «møkkamann» i det som ble sagt. Men det var ikke det som ble sagt.

Videre: Hvis det var det som ble oppfattet, kan vi da vente at Tshawe skal kreve at Nidar skal slutte å produsere «Mokkabønner»? Ja, for det kan jo oppfattes som «møkka-bønder». Eller hva med «Mokkatrøffel» eller «mokka-iskrem»?

Skal vi kanskje forby Ricky Martin å synge: «Her skin’s the color Mocha»?

Det er på tide at den politiske korrektheten blir tatt av dage. Den er skadelig for kultur, såvel som språk. Den skaper et surt samfunn – fordi man, når man ikke kan bruke humoren til det humoren er ment å skulle brukes til – og å løse opp i frustrasjoner, da sitter man ene og alene igjen med voldsbruk som alternativ.

Jeg kan ikke med min beste vilje tro at Tshawe ønsker mer vold i samfunnet. Hvor, for eksempel hadde discomusikken vært hvis ikke Boney M hadde spilt så mye på det «svarte» og på det å være «neger» i musikken sin?

Det er på tide at negrene tar tilbake stoltheten over å være nettopp det, neger/svart. Slutt å danse etter fløytespillet til mennesker som ønsker å skape uro og ufred ved å få hele verden til å danse etter politisk korrekt nissevas.

Om å bevege verden

Ayn Rands monumentale roman «Atlas Shrugged» (De som beveger verden) fra 1957 er en monumental opplevelse – ikke minst for den selvstendig tenkende. Jeg er, som idealistisk kapitalist – individualist og ytringsfrihetsfundamentalist glad over at del 2 av filmatiseringen av boken snart kommer på det hvite lerret.

«Atlas Shrugged» er ikke bare et regjeringskritisk dokument, men dét også, og passer meget godt sammen med Henry David Thoreau’s eminente skrift om sivil ulydighet, dvs. for den lese- og tenke-interesserte.

PRO-KAPITALISTISK
Ayn Rand er kjent spesielt for sin absolutte støtte til kapitalismen. Dette blir ofte tatt ille opp i vår tid, fordi nesten ingen, midt oppe i en verdensomspennende krise, er kjent med kapitalismens grunnleggende prinsipper  – hvor sosialismen ikke bare daglig vises å ha spilt fallitt – med sin egen variant av kapitalismen, statskapitalismen – også kalt «bogus capitalism»  - er hovedårsaken til krisen.

En sentral skikkelse i «Atlas Shrugged» er Wesley Mouch,  mannen som går i bresjen for å bryte ned økonomien ved hjelp av innføring av sosialistisk-økonomisk tankegang over hele fjøla.

Det fins mange paralleller til ham i Amerika i dag, men den som ligger nærmest bildet av idéen er Barney Frank (demokrat fra Massachusetts) som var mannen som presset gjennom de såkalte subprimære lånene via bankene Fannie Mae og Freddie Mac – og dermed faktisk presset fram bankkrisen i Amerika, og som med hjelp av Clintonistas-regjeringen spredte seg som præriebrann over hele verden. Da det skjedde, uttalte mr. Frank: «Den eneste måten å rydde opp i dette på er å gi oss enda større fullmakter [til å ødelegge enda mer, min kommentar!]»

IKKE-TENKENDE KRITIKERE
De fleste av «Atlas Shruggeds» kritikere kan i beste fall sies å ha feilforstått boken. De færreste av dem har knapt lest den. For boken er ikke bare et regjeringskritisk dokument, men også en sterk kritisk røst mot «big business» - som ikke nødvendigvis baserer seg på ekte – og sunn – kapitalisme.

Den største «skurken» i dramaet er da også nettopp en «big business mogul,» konsernsjef James Taggart, lederen for det største jernbanefirmaet i USA (i romanen) som faktisk tenker helt identisk med den sosialistiske destroyeren Mouch (interessant nok betyr ’Mouch’ – ’unnasluntrer’, som jo er et typisk trekk for dem som har gjort seg avhengige av den falske kapitalismen, i stedet for å slippe markedet fritt – og la den ekte kapitalismen styre.)

Det er her «Atlas Shruggeds» budskap ligger. For de blant de store businessmennene – som virkelig tenker sunt og rett, økonomisk sett, og som blir urettferdig forfulgt av regjeringen, de pakker sekken og reiser bort. Til et ukjent sted.

Det er disse som har gitt navnet til den norske oversettelsen: «De som beveger verden».

For hva skjer når de som beveger verden forsvinner? Med verden, mener jeg? Jo, da stanser verden, eller som Ayn Rand selv implikerte i tittelen: «Hvis Atlas trekker på skuldrene, hva skjer da med verden ?» .

Jeg skal ikke presentere mer av handlingen i boken selv, bare fortelle at boken nesten er skremmende «profetisk». Hvis du ikke har lest den – og er tilhenger av frihet – økonomisk, såvel som åndelig og fysisk, er denne boken en nødvendighet å lese.

Det er bare en bok som selger mer enn «Atlas Shrugged» i USA, og den boken har også jødiske røtter. Akkurat som den sunne og gode kapitalismen har det.

Jeg er ikke enig i alt Ayn Rand stod for. Men svært mye. Som henne er jeg individualist, men også liberalist (amerikansk: libertarian). Jeg er sterk tilhenger av at menneskerettighetene er absolutte, ugjendrivelige og udiskutable, og jeg tror at dersom den andre verdenskrig aldri hadde skjedd, og Ayn Rand hadde kommet dithen at hun hadde besøkt Norge – da hadde hun funnet en medkjemper, ikke minst i Moritz Rabinowitz, og en annen ting: Einar Gerhardsen hadde aldri blitt statsminister i Norge.

Og da hadde kanskje Norge fremdeles vært et fritt og godt land å leve i.
 

Noen provoserende spørsmål

Er du klar for å bli provosert? Jeg har nemlig tenkt å gjøre akkurat det. I det minste har jeg tenkt og forsøke å provosere tankene dine.

Sentrum i saken er en person som de fleste etterhvert er blitt vant med å omtale som terrorist, Anders Behring Breivik.

Problemet er at her har det oppstått noen vanskeligheter. La meg forsøke å forklare hva jeg mener, hvor jeg vil hen og hvordan jeg tenker. For å klargjøre det, må vi hoppe litt tilbake i tid, cirka fem år.

Natt til 17. september 2006 ble synagogen til Det Mosaiske Trossamfund i Bergstien i Oslo beskutt. En norsk-pakistaner ved navn Arfan Bhatti ble arrestert og først anklaget for medvirkning til terror. Men Bhatti, og hans advokater argumenterte så godt imot bruken av begrepet terror at rettsapparatet trodde ham – og påstandene om at han kunne dømmes som terrorist ble avvist; etter det vi har forstått ’fordi angrepet på synagogen ikke var et angrep på en nasjon’, men snarere en gruppe innen en nasjon.

Ha det i bakhodet om du vil, når vi nå går videre. La oss så hoppe fram i tiden igjen, til omtrent for en måneds tid siden.

Den 14. desember 2011 gikk en belgisk marokkaner ved navn Nordine (variant av Nureddin) Amrani til angrep på og drepte tre andre mennesker og skadet 125 andre fysisk og ytterligere noen titalls psykisk i byen Liege i Belgia. Deretter tok han sitt eget liv.

Men ifølge belgiske myndigheter; riktignok dersom norske medier gjengir uttalelsene korrekt; er det ikke snakk om terror – fordi Amrani var alene om udåden.

Hvis du har lest nøye nok i det ovenstående, forstår du sikkert hvor jeg vil hen.
I Norge, etter 22. juli 2011, har Anders Behring Breivik, nesten utelukkende blitt kalt «terrorist» og i noen få tilfeller «massemorder».

Men dersom man tar de to ovennevnte tilfellene med i regnestykket kommer man ikke bort fra å stille følgende provoserende spørsmål (som for enkelte kanskje er mer provoserende enn andre):

1.    Anders Behring Breivik gikk i likhet med Arfan Bhatti ikke til angrep på en nasjon, men på en politisk gruppering i en nasjon (AUF). Hvordan kan man da, juridisk sett – og i lys av juridisk presedens, slå fast at Breivik (som jeg absolutt mener er skyldig i massedrap; og bør straffes med lovens strengeste straff) kan kalles, og ergo dømmes som ’terrorist’?

2.    Det har videre blitt hevdet at Anders Behring Breivik ikke var alene om udåden, men politiet i Norge synes, tross utsagn fra mange som var tilstede på Utøya, å ha sluttet seg til at han var alene. Ser man dette i lys av de belgiske myndighetenes angivelige uttalelse om at det «ikke er snakk om terror», fordi han var alene om udåden, hvilken virkning vil da det få for Anders Behring Breivik, dersom det norske politiets påstander om at også han var alene blir stående? Da kan vel ikke Anders Behring Breivik heller dømmes som ’terrorist’; eller?

Misforstå meg ikke. Hadde jeg hatt noe med lovgivningen i Norge å gjøre, hadde straffeutmålingen for mord/drap og voldtekter blitt langt strengere utmålt. Jeg er av den oppfatningen at ett liv skal straffes med ett liv, om ikke med dødstraff – så i det minste med én mannsalder i fengsel for hvert liv som har blitt skadd/ødelagt.
Det hadde i såfall ført til at Anders Behring Breivik kunne ha blitt idømt 77 ganger 30 år i fengsel, altså 2310 år. Han hadde altså aldri mer kommet ut igjen.

Det er imidlertid ikke det viktigste spørsmålet. Det må være, og det spørsmålet må nødvendigvis besvares før saken tas opp til doms, hvis han da ikke enten blir endelig fastslått å være paranoid schizofren, eller blir drept – enten av en hevnlysten eller på betimelig vis skulle komme til å dø før eller under rettssaken:

Kan Anders Behring Breivik dømmes som ’terrorist’ – eller må han simpelthen dømmes som massemorder?