Professor ved Norges Idrettshøyskole, Jorun Sundgot-Borgen har på ypperlig vis greid å falle inn i kategorien «ekspert» ved noen – forhåpentligvis lite gjennomtenkte uttalelser i den pågående debatten omkring fedme-epidemien og løsningen på problemet med såkalte livsstilssykdommer.
Når det er sagt må vi understreke at «livsstilssykdommer» kan være et farlig begrep å bruke, fordi det som sekkebegrep rommer så mye, mye mer enn bare fedme. Diabetes-II-epidemien er også en livsstilssykdom, og visse seksuelt overførbare sykdommer er det også, spesielt når det gjelder den homoseksuelle subkulturen. Skjønt subkultur er vel heller ikke dekkende, så åpenlyst som man brisker seg åpenlyst med denne kvalmende livsstilen i vårt moderne samfunn.
Uansett; tilbake til fedmeproblematikken:
Jorun Sundgot-Borgen tar nemlig skammelig feil når hun sier at politikerne ikke har gjort eller gjør nok for å forebygge livsstilssykdommer – og da snakker vi først og fremst om fedme-epidemien. Faktum er at politikere, byråkrater, direktoratmedlemmer og regjeringspersoner har gjort tvert det motsatte – og noen ganger har de sågar unnlatt å gjøre det de burde ha gjort for lenge siden: utøve den makt de besitter til menneskenes beste.
Det er så lett å si at myndighetene må på banen og innføre en time gymnastikk/kroppsøving i skolen hver eneste dag, men det strekker ikke til. Nå lenger. Utviklingen har kommet for langt. Dessuten – hvorfor skal dette være et ansvar som pålegges staten?
Etter at Arbeiderpartiet begynte med sin snedige snikinnføringen av fascisme i det norske samfunnet etter 1945 har vi i økende grad sett enkeltmenneskets frihet forsvinne som morgendugg for solen. Bokstavelig talt.
Jeg mener at man i stedet bør øke takten i arbeidet for å gjenvinne det som man så nostalgisk omtaler som «frihet under ansvar», for det praktiseres nemlig ikke i dag. Med det utsagnet mener jeg å si at «frihet» er bortimot en saga blott, og «ansvar» slettes ikke mindre.
Norge er kommet dithen i samfunnsutviklingen det både ventes og forventes av enkeltmennesket at det skal la sitt eget ansvar fare – og overlate det «trygt» i statens inkapable hender. Kongeriket Norges tilstand er nå slik at vi står på kanten av et stup, bare med ryggen mot stupet; og dersom vi tar enda et skritt bakover – da går det skeis; eller for å si det på en litt spissere måte: Det kommer til å gå ad undas.
Jeg forstår selvsagt Jorun Sundgot-Borgens argument, og jeg er enig i at dagens elever trenger mer kroppsøving – fordi de er innesittende, stillesittende, sofagriser de fleste. Og de trenger det. Problemet er bare at det er for lite, og for sent, eller som man sier det på amerikansk-engelsk, a day late and a dollar short.
Og mye av det er statens skyld. Se fire avsnitt tilbake, før du leser videre.
Fullstendig løsrevet fra konteksten skal jeg her siterte et bibelord. Det står å lese i profeten Hoshea 4:6 --:
Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap.
Men denne kunnskapsmangelen har ikke bare oppstått tilfeldig. Den er nøye nedbygget gjennom 70+ år, og den skyldige er mer enn noe annet; Arbeiderpartiet og deres såkalte «satsing» på enhetsskolen.
I stedet for å bygge opp individet, ved å la individet styrkes, har man tenkt kollektivistisk, i den tro at det er å styrke samfunnet. Om det er fordi de:
- ikke forstår at samfunnet først og fremst bygges av individer; eller
- fordi de ønsker å svekke samfunnet reellt ved å svekke individet;
ja, se det kan jeg ikke svare på her. Men begge alternativene har noe for seg om man vurderer problemstilling filosofisk.
Vi lever i et samfunn der i alle fall de siste to generasjonene har blitt frastjålet muligheten til å tenke selvstendig – fordi de ikke har fått lov til å bli selvstendige individer – og enhetsskolen er skyld i mye av det. Men Arbeiderpartiets fascistiske ideologi har flere bein å stå på.
Her kommer vi til kjernepunktet. Det er min påstand at sosialisme og menneskerettigheter ikke går godt sammen. Det har de aldri gjort og kommer de aldri til å gjøre, fordi de baserer seg på motstridende interesser.
Dette vet Arbeiderpartiets ledelse. Og de utnytter det. For ved å føre samfunnet dithen at enkeltmenneskene ikke tar ansvar for seg selv, enten det gjelder økonomi, helse eller hva det nå skulle være, så stjeler man faktisk det menneskets rettigheter. For å si det på en annen måte, man bløffer mennesket til å oppgi sine av FN godkjente menneskerettigheter.
Dermed sitter vi igjen med det faktum at sosialismen generelt (uansett hvilket format den kommer i) er den mest menneskefiendtlige ideologi som fins.
Det handler ikke om at staten skal inn og ta ansvar for hva barna spiser på skolen. Det handler heller ikke om at staten skal ta ansvar for hvor mye kroppsøving barna får. Det handler om å sette mennesker i frihet, slik at de må lære å ta ansvar for seg selv. Som en amerikansk komiker sa det: Eter du mye feit mat, blir du fort både feit og lat. Det er sant. Men det er ikke noe staten verken kan eller skal rydde opp i.
Staten har sviktet på flere områder. For statens primæroppgaver er disse tre:
- Beskytte borgerne mot indre fiender (politi)
- Beskytte borgerne mot ytre fiender (militære)
- Sette enkeltmennesket i stand til å utøve sin frihet (infrastruktur)
Men staten har i stedet for å beskytte oss mot indre fiender, godtatt femtekolonisering. Ikke minst gjennom det statlige programmet kalt nøkkelhullmerking av matvarer. For når man nøkkelhullmerker matvarer med feil fett, og gal fettsammensetning på bekostning av matvarer med riktig fett og riktig fettsammensetning – så blir fedme en naturlig følge. Når man tillater, og ikke bare tillater, men maner til økt bruk av kunstige søtstoffer – enda det er grundig dokumentert i mange studier at disse er minst like ille som sukker, og på andre områder ikke bare livstruende – men faktisk diabetesskapende, da har staten forbrutt seg.
Vi kan trekke det videre. Konserveringsmidlene benzosyre (E210) og natriumbenzoat (E211), er et naturlig stoff som fins blant annet i tyttebær – og som motvirker for eksempel mugg og gjæring. Problemet oppstår når man regelrett «dumper» enorme mengder kunstig natriumbenzoat i både, saft, ketchup, majones, remulade, italiensk salat – og en ufattelig mengde andre produkter – enda man vet inderlig vel at for eksempel gravide og spedbarn ikke –skal– ha dette stoffet i seg utover de mengder det fins naturlig, og at voksne generelt ikke –bør– få stoffet i seg.
Hva som er vel så underlig er jo at man i det store vide utland greier å produsere matvarer helt uten konserveringsmidler av dette slaget – og de holder seg vel så lenge – om ikke lenger. Men i Norge møter man bare arrogant avvisning når man ber produsentene om å slutte å bruke dem.
Her burde staten ha vært på banen for lengst. Og da mener jeg med å forby bruk av alle slike stoffer. Det er bedre å la tvilen komme forbrukeren til gode og forby et stoff som kan være farlig – enn å tillate bruk av stoffet – og få bøtter og spann av senskader i de/n neste generasjon/ene.
Synes du jeg er konspirasjonsteoretisk? Kanskje. Men det at jeg er aldri så lite paranoid – betyr som kjent ikke at de ikke er etter meg…
