Jeg er så inderlig, inderlig, drittlei av hvordan man misbruker ord. Se bare i mediene, hvor man kontinuerlig feilbruker ordet «forvente», mens de skulle ha brukt ordet «vente», eller generelt sett hvordan man bruker «vil» i stedet for å bruke ordet «skulle» eller «komme(r) til å».
Men verst er allikevel dette når man snakker om islam. De seneste par årene har man laget nybegrepet «islamisme» som for å bygge et slags grunnlag for å fremme tanken om at det fins et «moderat islam» på den andre siden av en slags usynlig skillelinje.
OK. La oss slå det fast med en gang. Det fins ikke noe moderat islam. Det er direkte feil å bruke begrepet «islamisme». Kall en spade for en spade – si ikke «manuelt graveredskap». Kall heller ikke en «skuff» for «spade» eller «spade» for «skuff». Det er forskjellige gjenstander med forskjellig bruk.
Et annet tema som man bruker i og omkring islam og debatten deromkring er uttrykket «æresdrap». Det er også feil. Og ikke bare feil, men feil så det synger i bergveggene.
Det mest korrekte hadde vært å kalle fenomenet der fedre eller brødre eller andre menn i slekten dreper kvinner som ikke danser etter deres pipe for «vanæredrap.» Det er nemlig dét det hele handler om.
Vanære, altså.
Et vesentlig trekk innen islamsk mentalitet handler om nettopp «å miste ansikt».
Forfatteren Ramon Bennett, en av verdens fremste kjennere både av Israel og Islam skriver følgende i sin eminente bok «Filisterne – myten om det palestinske folk» (Bennett, 1995: 21)
«Uttrykkene ’å redde ansikt’ eller ’miste ansikt’ er vestlige uttrykk som beskriver fremtredende karaktertrekk som er knyttet til bestemte områder i den østlige verden. En araber kan enten ’hvite’ ansikt (redde ansikt) eller ’sverte’ ansikt (miste ansikt). ’Ansiktet er det ytre utssendet til æren, den ærens ’front’ som en mann vil streve for å bevare selv om han faktisk har begått en skammelig handling’. (Patai, 1983: 101) I den arabiske verden er ’ære’ og ’ansikt’ så nært knyttet til hverandre at ordene nesten kan brukes om hverandre. Dette ’ansiktet’ eller ’æren’ er en så integrert del av den arabiske mentaliteten at en person er fullstendig berettiget til å hengi seg til falskhet eller bedrag for å kunne ’hvite’ eller redde sitt eget, en annen persons eller hele den arabiske verdens ansikt. Den arabiske mentaliteten er i konstant bevegelse – den jobber mot å ’sverte’ ansikt (miste ansikt) og utformer dermed sine ord deretter. Når man skal ’hvite’ eller redde en annens ansikt eller hele den arabiske verdens ansikt betraktes til med løgn som ’en plikt’. » (Patai, 1983:105)
Dette ser vi stadige eksempler på i media. Nylig ble «Egypts Chaplin» idømt fengselsstraff fordi han hadde spottet islam.
Vi så islamske ledere utlyse en fatwa mot Salman Rushdie fordi han offentlig avslørte islams egen lære om islams polyteisme, hvor solguden giftet seg med måneguden og fikk døtrene, Allat, Al-Uzza og Manat.
Vi så det komme til dagen i opprør og angrep mot norske og danske ambassader når det gjaldt de såkalte «Mohammad-karikaturene», som strengt tatt ikke var av Mohammad i det hele tatt.
Alt dette bunner i det islamske kampropet «Allahu Aqbar» som (utelukkende kan) oversettes med «Allah er større» eller «guden er større». (NB! Allah er ikke et egennavn, men en tittel som betyr «guden» i bestemt form entall. I den grammatiske formen det står skrevet kan ikke «aqbar» oversettes med «stor», bare «større», sier spesialister på arabisk. (wikiislam.net/wiki/Allahu_Akbar).
For ifølge islam er det ingen som er større enn nettopp «Allah». Faktisk sier islam at «Allah» er større enn alt som han kan sammenlignes med, og det er alt og alle. Det er dette som er grunnen til at der hvor man bygge en moské ved siden av en kirke, så sørger man for at moskéens minaret strekker seg høyere enn kirkens spir – nettopp fordi «Allah er større» - i overført betydning «enn de kristnes gud», selv om de samme muslimene i neste åndedrag vil hevde at kristne og muslimer tror på samme guddom.
Det samme er realiteten der hvor jødiske og muslimske bygg bygges side om side.
Etter muslimsk lov (s.v. dhimmi) kan ikke en jøde (og heller ikke en kristen) ri på en hest hvis muslimer rir på hester. De blir forviste til å ri på esler, for at ikke det ikke-muslimske hodet skal stige høyere mot himmelen enn det muslimske hodet. Da kan nemlig muslimen selv, islam og Allah miste ansikt – og det må selvsagt «Allah forby».
Så tilbake til «vanæredrapene» som vi ser – ikke færre, men flere av – over hele verden. Det handler ikke om ære, men om vanære. Reellt sett. For de skjer ikke der hvor muslimen føler at hans «ære» blir tatt i hevd. Bare der hvor han «blir vanæret».
Av denne grunn bør vi tenke oss nøye om hvordan vi ordlegger oss – men det bør vi jo uansett. For som Jeshua (Jesus) sier det: «Når dere taler skal dere si enten ’ja’ eller ’nei’. Alt som er utover dette er av det onde.»
Kilder:
Bennett, Ramon: Philistine, the great deception, Shekinah Books, Jerusalem, 1995
Patai, Raphael: The Arab Mind, New York, MacMillan 1983
Wikiislam.net s.v. «Allahu Akbar» <wikiislam.net/wiki/Allahu_Akbar>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar