Til forsvar for individet!

Det er ingen grunn til å tro at offentlige personer aldri tar feil. Faktisk snarere tvert imot. Som det sies i et moderne munnhell: definisjonen på en ekspert er en person som unngår små feiltrinn til gjengjeld for grandiose brølere.

Professor ved Norges Idrettshøyskole, Jorun Sundgot-Borgen har på ypperlig vis greid å falle inn i kategorien «ekspert» ved noen – forhåpentligvis lite gjennomtenkte uttalelser i den pågående debatten omkring fedme-epidemien og løsningen på problemet med såkalte livsstilssykdommer.

Når det er sagt må vi understreke at «livsstilssykdommer» kan være et farlig begrep å bruke, fordi det som sekkebegrep rommer så mye, mye mer enn bare fedme. Diabetes-II-epidemien er også en livsstilssykdom, og visse seksuelt overførbare sykdommer er det også, spesielt når det gjelder den homoseksuelle subkulturen. Skjønt subkultur er vel heller ikke dekkende, så åpenlyst som man brisker seg åpenlyst med denne kvalmende livsstilen i vårt moderne samfunn.

Uansett; tilbake til fedmeproblematikken:

Jorun Sundgot-Borgen tar nemlig skammelig feil når hun sier at politikerne ikke har gjort eller gjør nok for å forebygge livsstilssykdommer – og da snakker vi først og fremst om fedme-epidemien. Faktum er at politikere, byråkrater, direktoratmedlemmer og regjeringspersoner har gjort tvert det motsatte – og noen ganger har de sågar unnlatt å gjøre det de burde ha gjort for lenge siden: utøve den makt de besitter til menneskenes beste.

Det er så lett å si at myndighetene må på banen og innføre en time gymnastikk/kroppsøving i skolen hver eneste dag, men det strekker ikke til. Nå lenger. Utviklingen har kommet for langt. Dessuten – hvorfor skal dette være et ansvar som pålegges staten?

Etter at Arbeiderpartiet begynte med sin snedige snikinnføringen av fascisme i det norske samfunnet etter 1945 har vi i økende grad sett enkeltmenneskets frihet forsvinne som morgendugg for solen. Bokstavelig talt.

Jeg mener at man i stedet bør øke takten i arbeidet for å gjenvinne det som man så nostalgisk omtaler som «frihet under ansvar», for det praktiseres nemlig ikke i dag. Med det utsagnet mener jeg å si at «frihet» er bortimot en saga blott, og «ansvar» slettes ikke mindre.

Norge er kommet dithen i samfunnsutviklingen det både ventes og forventes av enkeltmennesket at det skal la sitt eget ansvar fare – og overlate det «trygt» i statens inkapable hender. Kongeriket Norges tilstand er nå slik at vi står på kanten av et stup, bare med ryggen mot stupet; og dersom vi tar enda et skritt bakover – da går det skeis; eller for å si det på en litt spissere måte: Det kommer til å gå ad undas.

Jeg forstår selvsagt Jorun Sundgot-Borgens argument, og jeg er enig i at dagens elever trenger mer kroppsøving – fordi de er innesittende, stillesittende, sofagriser de fleste. Og de trenger det. Problemet er bare at det er for lite, og for sent, eller som man sier det på amerikansk-engelsk, a day late and a dollar short.

Og mye av det er statens skyld. Se fire avsnitt tilbake, før du leser videre.

Fullstendig løsrevet fra konteksten skal jeg her siterte et bibelord. Det står å lese i profeten Hoshea 4:6 --:

Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap.

Men denne kunnskapsmangelen har ikke bare oppstått tilfeldig. Den er nøye nedbygget gjennom 70+ år, og den skyldige er mer enn noe annet; Arbeiderpartiet og deres såkalte «satsing» på enhetsskolen.

I stedet for å bygge opp individet, ved å la individet styrkes, har man tenkt kollektivistisk, i den tro at det er å styrke samfunnet. Om det er fordi de:

1. ikke forstår at samfunnet først og fremst bygges av individer; eller
2. fordi de ønsker å svekke samfunnet reellt ved å svekke individet;

ja, se det kan jeg ikke svare på her. Men begge alternativene har noe for seg om man vurderer problemstilling filosofisk.

Vi lever i et samfunn der i alle fall de siste to generasjonene har blitt frastjålet muligheten til å tenke selvstendig – fordi de ikke har fått lov til å bli selvstendige individer – og enhetsskolen er skyld i mye av det. Men Arbeiderpartiets fascistiske ideologi har flere bein å stå på.

Her kommer vi til kjernepunktet. Det er min påstand at sosialisme og menneskerettigheter ikke går godt sammen. Det har de aldri gjort og kommer de aldri til å gjøre, fordi de baserer seg på motstridende interesser.

Dette vet Arbeiderpartiets ledelse. Og de utnytter det. For ved å føre samfunnet dithen at enkeltmenneskene ikke tar ansvar for seg selv, enten det gjelder økonomi, helse eller hva det nå skulle være, så stjeler man faktisk det menneskets rettigheter. For å si det på en annen måte, man bløffer mennesket til å oppgi sine av FN godkjente menneskerettigheter.

Dermed sitter vi igjen med det faktum at sosialismen generelt (uansett hvilket format den kommer i) er den mest menneskefiendtlige ideologi som fins.
Det handler ikke om at staten skal inn og ta ansvar for hva barna spiser på skolen. Det handler heller ikke om at staten skal ta ansvar for hvor mye kroppsøving barna får. Det handler om å sette mennesker i frihet, slik at de må lære å ta ansvar for seg selv. Som en amerikansk komiker sa det: Eter du mye feit mat, blir du fort både feit og lat. Det er sant. Men det er ikke noe staten verken kan eller skal rydde opp i.

Staten har sviktet på flere områder. For statens primæroppgaver er disse tre:

1. Beskytte borgerne mot indre fiender (politi)
2. Beskytte borgerne mot ytre fiender (militære)
3. Sette enkeltmennesket i stand til å utøve sin frihet (infrastruktur)

Men staten har i stedet for å beskytte oss mot indre fiender, godtatt femtekolonisering. Ikke minst gjennom det statlige programmet kalt nøkkelhullmerking av matvarer. For når man nøkkelhullmerker matvarer med feil fett, og gal fettsammensetning på bekostning av matvarer med riktig fett og riktig fettsammensetning – så blir fedme en naturlig følge. Når man tillater, og ikke bare tillater, men maner til økt bruk av kunstige søtstoffer – enda det er grundig dokumentert i mange studier at disse er minst like ille som sukker, og på andre områder ikke bare livstruende – men faktisk diabetesskapende, da har staten forbrutt seg.

Vi kan trekke det videre. Konserveringsmidlene benzosyre (E210) og natriumbenzoat (E211), er et naturlig stoff som fins blant annet i tyttebær – og som motvirker for eksempel mugg og gjæring. Problemet oppstår når man regelrett «dumper» enorme mengder kunstig natriumbenzoat i både, saft, ketchup, majones, remulade, italiensk salat – og en ufattelig mengde andre produkter – enda man vet inderlig vel at for eksempel gravide og spedbarn ikke –skal– ha dette stoffet i seg utover de mengder det fins naturlig, og at voksne generelt ikke –bør– få stoffet i seg.

Hva som er vel så underlig er jo at man i det store vide utland greier å produsere matvarer helt uten konserveringsmidler av dette slaget – og de holder seg vel så lenge – om ikke lenger. Men i Norge møter man bare arrogant avvisning når man ber produsentene om å slutte å bruke dem.

Her burde staten ha vært på banen for lengst. Og da mener jeg med å forby bruk av alle slike stoffer. Det er bedre å la tvilen komme forbrukeren til gode og forby et stoff som kan være farlig – enn å tillate bruk av stoffet – og få bøtter og spann av senskader i de/n neste generasjon/ene.

Synes du jeg er konspirasjonsteoretisk? Kanskje. Men det at jeg er aldri så lite paranoid – betyr som kjent ikke at de ikke er etter meg…

«Hitling» - når man ikke vil stå for det man mener innerst inne

Jeg er sikkert ikke den som er raskest oppdatert på alle områder, selv om jeg som lingvist kanskje burde være spesielt opptatt av å være oppdatert på språkfronten.
Fakta talt ble jeg først kort tid før jul gjort oppmerksom på begrepet «å hitle», «hitling», etc. For å forklare hva det er snakk om, kan man definere det slik:

«Å hitle» (def.) – «argumentere useriøst mot meningsmotstander, når man selv har blitt avslørt for å stå for et syn som verken er moralsk eller etisk forsvarlig» i.e. altså «gjøre et forsøk på å lage en røykskjerm ved å vende anklagen tilbake mot den som først fremsatte anklagen, for selv å slippe å ta anklagen inn over seg.»

Denne argumentasjonsteknikken, som er en slags «sirkelargumentasjon», brukes på alle politiske fløyer, men er mest aktivt brukt av venstresiden når de har behov for å legge røykskjerm over det faktum at nazisme også er sosialisme – og når deres synspunkter på så vel fosterdrap som dødshjelp,  homoseksualitet og det som verre er. Dette avslører dem som personer som lever i konflikt med både sunn fornuft, menneskeretter og menneskeplikter.

Når en venstreradikaler for eksempel mener det er galt å benevne et foster som et «menneske», og kaller det «premissfeil» - og dermed blir avslørt som en person som fremmer de samme synspunktene som for eksempel Josef Mengele, Adolf Hitler, Josef Göbbels, etc. da tenderer de til å forsvare seg med å bruke «hitle»-kortet mot sin meningsmotstander. Dette blir naturligvis gjort for å forsøke å stanse diskusjonen. En tydelig parallell til å forlate rommet og smelle døren i etter seg.

Det samme gjelder argumentasjonen mot boken «Lyserøde Hakekors». Boken slår fast at hele den indre kjernen i nazipartiet, som for øvrig ble grunnlagt på homsebaren «Bratwürstglöckl» i München, var homoseksuelle, pedofile, pederaster, zoofile, transvestitter, etc. etc. etc. Da kaller man forfatterne «agitatorer», «useriøse» og det som verre er. Men samtidig utelater man det faktum at all dokumentasjon i boken (med unntak av Samuel Igra) er forsket fram av pro-homoseksuelle (homoseksualister). Det eneste Lively og Abrams (forfatterne) har gjort er å samle alle kildene på ett sted.

Dette liker naturligvis ikke de som kjemper for «homoseksuelles» påståtte «rettigheter», og heller ikke for dem som har kjøpt – og fortsatt kjøper Alfred Kinseys kvasivitenskapelig søppel, som faktisk talt var basert på «forskning» utført av nazister – i nazi-Tyskland.

OK. Nå har jeg sagt mitt om «å hitle», så nå får jeg vel sette meg vel til rette – og vente på at mine meningsmotstandere begynner å anklage meg for useriøsitet – og «hitle» meg.

Det er typisk norsk å innbilde seg å være god

Den akk så berømte norske skrytepakken som kalles «velferdsstaten» kan få ethvert tenkende menneske til å undre (og irritere) seg grønn.

For bare få år siden var helse-Norge gratis. I alle fall i langt større grad enn i dag. Det er et av de «godene» vi får i dette landet, i bytte for å betale såvidt høy skatt og så høye avgifter som vi gjør. Man kan selvsagt diskutere om det kan kalles «goder» i det hele tatt, så lenge dette knappest kan regnes for å være til det beste for individet, men det skal vi heller drøfte i en annen blogg.
La oss heller se på litt grunnleggende matematikk.

I Norge utføres det årlig omkring 16 000 offentlig godkjente drap på ufødte barn. Hvorvidt man er enig i premisset om det er drap eller ikke – er i grunnen fullstendig uinteressant – for det er ikke det denne bloggposten handler om. Det den handler er at disse 16 000 abortinngrepene (både kjemiske og kirurgiske) utføres helt gratis. Det vil si at man betaler ikke egenandel for inngrepet – ei heller (såvidt jeg har brakt på det rene) materialkostnader.

Det hadde vært veldig interessant å vite kroneprisen for et abortinngrep, både hva kjemisk abort koster (pillene) pluss tiden det tar å reise til og fra sykehuset, pluss den tiden det medisinske personellet bruker på å administrere medisinene, parallelt med et kirurgisk abortinngrep – som utføres i full narkose, med oppvåkning – og kanskje et par dagers sykemelding etc. Hvis noen kan bidra med slik informasjon – er jeg lydhør.

Hvis man skal utføre en gastroskopi, for eksempel, for å utrede om man kan ha et potensielt magesår, derimot – da må man betale materialkostnader pluss egenandel.

Hvis et barn skal utføre en tonsillektomi (fjerne mandlene) må man også betale materialkostnader. Men siden barnet er under 18 års alder – slipper man å betale selv kostnaden for narkose, operasjon, etc.

Hvis man skal utføre en vasektomi (strengkutting, sterilisering) – da må man betale det hele selv. Og de billigste av disse operasjonene foregår på offentlige sykehus til en pris av 1 200 -1 900 kroner. Snittprisen ligger på rundt 4 000 kroner, og enkelte private klinikker tar over 5 500 kroner. For et inngrep som tar mindre enn en halv time og gjør mannen ute av stand til å fadre flere barn (etter en periode på cirka tre måneder). [NB! Jeg er ikke motstander av å betale privatklinikker for kirurgiske inngrep, men faktisk talt absolutt tilhenger]. Materialkostnader kommer også i tillegg under den operasjonen, hvis jeg ikke tar feil

Samtidig er det – ifølge fritt sykehusvalg – opptil 20 måneders ventetid på en vasektomi, to måneders ventetid på tonsillektomi,  to måneder på gastroskopi – men ingen ventetid på et abortinngrep.

Noen vil da si: «selvsagt er det ikke ventetid på abortinngrep», men det er hinsides argumentet. For slik Norge er i dag, med et samlet skatte- og avgiftstrykk på 84,44 prosent av bruttolønn, burde man kunne forvente null egenandeler, null ventetid og langt større effektivitet for hver krone.

Men aller helst, selvsagt, at vi fikk beholde 90 prosent av egen inntekt selv – og dermed hadde ansvar for å klare oss selv, i stedet for at alt blir ultra-fordyret av å gå gjennom helsegrossisten staten.

Nei til særbehandling av homofile eller andre -file

Et av de fremste problemene i vårt stadig mer moralløse samfunn, enten det nå er Norge, Storbritannia, Israel eller USA er kravet om særbehandling, eller som det kalles i USA: affirmative action.

Her ses ofte eksempler på at enkelte grupper i samfunnet blir særbehandlet, enda de verken har moralsk – eller statistisk krav på særbehandling.

Spesielt mener jeg da selvsagt homoseksuelle. For bare 40 år siden var homoseksualitet kriminelt. Også i Norge. Det kan i seg selv diskuteres om dette er å gå for langt, men det skal jeg ikke drøfte her. Det jeg skal si noe om er særbehandlingen, og kravet om sådan.

Da Kinsey presenterte sitt kvasivitenskapelige makkverk om mannens seksualitet i 1953, en bok som i ettertiden er dokumentert som riv, ruskende gal, og uvitenskapelig, ble det hevdet at så mye som 10 prosent av befolkningen var homoseksuelle.

Det er – ikke minst – bevist å være galt. I alle fall statistisk. Det reelle tallet ligger et sted mellom 1,5 og 2 prosent – og ingen av dem er; selv om enkelte «forskere» hevder det – født slik. Homoseksualitet er tillært eller valgt, enten bevisst eller ubevisst.

Basert på statistiske fakta, som faktisk er ugjendrivelige vil det være galt å gi homoseksuelle særbehandling, for eksempel når det gjelder såkalt ’giftemål’, og ikke minst adopsjon. Jeg understreker her at når det gjelder adopsjon så er det barnets rett som må veie tyngst, for barn uten foreldre har rett til foreldre. Ingen voksne mennesker, verken heterofile eller homoseksuelle har rett på barn – og det er langt flere heterofile par som ønsker å adoptere, enn det er barn som kan adopteres.

Det er blant annet her Ayn Rand, forfatteren av Atlas Shrugged, kommer med sine argumenter. Hun var ikke ute etter å lage emosjonelle eller praktiske problemer for mennesker som har valgt en unormal seksualitet, bare at staten ikke skulle blande seg inn i det. Rand fremmet kontinuerlig tanken om den frie vilje, og retten til frihet, beskyttelse og likhet (som faktisk er en protestantisk tanke, som har sine røtter blant waldenserne og senere huguenottene), i og med slagordet ”Frihet i Sjelen, Likhet for Gud og Brorskap mellom mennesker”, som av den gryende venstresidens illuministiske agitatorer under den franske revolusjon ble sekularisert til «Frihet, Likhet og Brorskap».

Rand kalte entydig homolobbyen – heretter kalt «homoseksualistene» med benevnelsen «heslig» på grunn av deres krav om «særbehandling» fra politisk hold. Hun sa, ikke minst:

«Å hevde åndelig søsterskap med lesbiske … er et så frastøtende premissgrunnlag fra en så heslig livsform at en konkret og konsis kommentar ville betinge et språk som jeg ikke ønsker å sette på trykk» («The Age of Envy»).

I en forelesning fra 1968 forklarte Rand ståstedet dette ytterligere: «Jeg aksepterer ikke slike handlinger og vurderer dem heller ikke fra et moralsk standpunkt, men det er galt av lovgiverne å blande seg inn i et forhold mellom voksne mennesker over den seksuelle lavalder». (Ayn Rand Answers, p. 18)
Tre år senere, gjentok Rand samme argumenter, og la da til at homoseksualitet «bygger på psykologiske feil, forderv, misforståelser og ulykksalige premisser» og konkludert at homoseksualitet «umoralsk, og enn mer; dersom du ønsker å vite hva jeg virkelig mener; det er frastøtende.» (The Moratorium on Brains, Q & A, 00:12:00 to 00:14:00)

Dette altså fra en kvinne som hevdet seg å verken tro på Gud eller Bibelen.
Jeg sier meg skjønt enig i konklusjonen, selv om jeg selv argumenterer fra et annet utgangspunkt; nemlig det bibelske grunnsynet, (3Mos 18:22) et grunnsyn som også gjelder for lesbisitet (Rom 1:26-27).

Problemet er selvsagt at når man åpner for å slippe løs (pun intended!) umoral på ett felt (homoseksualitet) varer det ikke lenge før man både krever løssluppenhet på neste område, for eksempel pedofili.

Her er det i høyeste grad viktig å snu på flisa – og – kaste barnet ut med badevannet.

Nytt angrep fra den antikristelige enheten EU

EU ønsker å begrave tradisjonelle ord som  «far» og «mor». Disse ordene skal etter det offentliges ønske i Storbritannia erstattes med Forelder 1&2 (Parent 1&2) i alle offentlige dokumenter. Dette skjer først og fremst etter lobbyvirksomhet fra homofile par, og på den måten blir det nok et grep for å forsøke å bryte ned de tradisjonelle familierammene.

Det samme inngrepet har tidligere vært forsøkt gjort av amerikanske myndigheter, men falt mellom to stoler. Men nå blir vedtaket gjennomført i britiske passprogrammer, slik at ingen pass fra Storbritannia kommer til å bruke ord som «mor» og «far».

I Sverige har man også for en tid siden begynt på samme løpebane – ved at man i en barnehage har kuttet bruken av personlige pronomen når man snakker med og overfor barna. Dette blir enn videre videreført av Europarlamentet, som har utgitt en brosjyre der det anbefales at man ikke bruker ord som «kone, frøken, miss, mademoiselle, fru, Senora, Senorita, etc.». De mener at bruken av slike ord  diskriminerer kvinner - fordi de fastlåser en seksuell identitet.

For omkring 30 år siden holdt den kjente nynorskmannen og avisredaktøren Arthur Berg et foredrag på Fjellhaug Misjonsskole. Det het: «Du må ikkje sova!». Der sier han blant annet:

For nokre år sidan gjekk ein til det steg å slutta å seia «lærarinner», «skodespelarinner», og tilsvarande. I staden skulle ein seia «lærar», «skodespelar», osb. Det er mest så ein skulle tru det var skammeleg å vera «inne»…

Man trenger ikke å være ekspert for å innse at slike nyheter fra ulike land ikke bare er tilfeldigheter. Det er en tydelig trend, der målet er å endre folks oppfatning av hvilken rolle kjønn har i samfunnet. Dette støttes også av Pavel Parfentjev, som er lederen for den interregionale organisasjonen «For Familiens Rettigheter».

Denne trenden startet på syttitallet og åttitallet som en bevegelse for å forsvare til seksuelle minoriteters rettigheter. En rekke organisasjoner forsøkte å forsvare selv pedofiles rettigheter, som de mente, også hadde rett til egne seksuelle preferanser. Dette blir bekreftet i boken «Lyserøde Hakekors».

Flere av disse organisasjonene og personene har offentlig uttalt at deres målsetning var å utslette familien. Senere har de påberopt seg beskyttelse under menneskerettighetserklæringen. Denne vinklingen bruker man fremdeles i dag, og argumenterer for at barn trenger å beskyttes mot despotiske foreldre – tradisjonell oppdragelse. Det ser så inderlig flott ut, men i realiteten handler det om å rive i stykker enkeltmenneskets rettigheter.

Hva verre er, er at representanter for disse grupperingene har innledet bredt samarbeid med både FN og Europarådet. Dette har ført til fremveksten av en sterk lobbybevegelse som skal beskytte såkalte «seksuelle minoriteter» på internasjonalt nivå.

Derfor har man fra det offentlige i EU for lengst startet arbeidet med å eliminere bruk av ord som «familie» i offentlige/internasjonale dokumenter. I stedet skriver man «familien i alle dens uttrykksformer», for på den måten å forsvare alle former for samliv, det være seg seksuelt avvikende samlivsformer som seksuelt normale samlivsformer.

Faren med dette er at man innen få år vil få samme aksept for zoofili (dyresex) og pedofili som for homoseksualitet.

Lobbybevegelsen baserer seg på prinsippet som ble myntet av The Fabian Society, en britisk påstått «intellektuell» sosial reformbevegelse som baserer seg på sosialistiske idéer innenfor rammene av parlamentarisme og demokrati, istedenfor revolusjon (http://snl.no/Fabian_Society). Deres fremste arbeidsmetode er å arbeide sakte, og bevege seg i små skritt.

I verste Orwell-stil («nytale», se: Nittenåttifire) arbeider man fram en gradvis endring av måten mennesker tenker på – ved å forandre språket deres. Å fjerne ord som «mann, kvinne, mor, far, gutt, jente, tante, onkel, han, hun» er bare en del av propagandavirksomheten. I beste jesuittermoral (Målet helliger midlet) undergraver man det som man ellers aldri kunne drømt om å endre.

Og vi har latt oss dupere. Dog ikke alle. Vi er noen som er våkne nok til å reise oss til kamp med både sverd og spyd i hånd. «Dø om så det gjelder,» som det står i Salmen «Alltid freidig når du går».

Medias ansvar for ord

Jeg har vært inne på det flere ganger. Media, journalister, artister og offentlige personer har et særlig ansvar for å bevare språket som et levedyktig formidlingsverktøy for kultur, personlighet, stil og kanskje kunst.

Det betyr ikke at man ikke kan eksperimentere med språket, men det betyr – og dette er viktig at man ikke snur ting på hodet. Enkelte ord har fastlåste betydninger og meninger – og det å snu, vri, vrenge, etc. disse ordene i et orwelliansk nytalemønster er verken løsningen – eller en redelig holdning.

Vi har sett noen skremmende følger av dette etter 22. juli 2011, da massemorderen Anders Behring Breivik gikk galimatias på Utøya og myrdet flere titalls unge og mindre unge mennesker for fote.

Et slikt sitat, spesielt det sitatet jeg har merket meg er dette:

«Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen»

Jeg tar forbehold om at sitatet er helt korrekt gjengitt. Kanskje det ikke er det. Men det rokker likevel ikke med det som er mitt viktigste poeng. Og det poenget er dette:

Hat er IKKE det motsatte av kjærlighet. Kjærlighet er ikke det motsatte av hat! Det kan egentlig ikke sies sterkt nok.

Elie Wiesel, jøde og holocaustoverlevende er vel den som har sagt dette best:

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Det motsatte av kunst er ikke stygghet, men likegyldighet. Det motsatte av tro er ikke kjetteri, men likegyldighet. Og det motsatte av liv er ikke død, men likegyldighet.»

Dette er sterke, men akk så sane ord. Vi burde alle lane øre til Elie Wiesel. Han sier forøvrig noen andre ting også om likegyldighet:

«Den som gir etter for likegyldigheten, dør før han egentlig dør.» 

og

«For meg er likegyldigheten den ypperste ondskap.»

På samme måte som kjærligheten kan holde et menneske i live, kan også hatet holde et menneske i live. Ikke det at hatet i så måte fører med seg like mange positive gevinster som kjærligheten gjør – i alle fall ikke tomt hat. Hatet kan også skade. Det kan ikke kjærligheten. Men ingenting skader mer enn likegyldigheten.

Noe av det samme ligger i ordene fra kong Shlomo, når han sier: «Et hjerte som bobler av latter gir god legedom, men et nedtrykt sinn tærer margen fra beina.» (Ordspråkene 17:22). Et sinn som er nedtrykt gir nemlig opp – og et sinn som gir opp – blir fylt av likegyldighet.

For øvrig. De fleste av oss vet at Gud er kjærlighetens Gud. Gud elsker. Det er Guds natur, det. Gud kan ikke være likegyldig. Men Gud kan hate, og det fins tilfeller hvor han maner dem som tror på ham til å hate. Se bare Salme 97:10 ---:

«Hat det onde, dere som elsker Herren!  Han vokter sine trofaste og frir dem fra urettferdiges hånd.»

Eller i Salme 139:21-22, hvor kong David sier:

«Herre, jeg hater dem som hater deg, og avskyr dem som står deg imot! Jeg hater dem med et grenseløst hat, de er blitt mine fiender.»

For en som setter sin lit til Gud å la være å hate den som er mot Gud, er faktisk umulig, eller i alle fall hyklersk.




Og profeten Amoz forkynner:

«Hat det onde og elsk det gode og la retten stå fast på tinget!» (Amoz 5:15)

Så det er ikke bare så enkelt at man kan si at Behring Breivik gjorde som han gjorde fordi han hatet, og at alle som var på Utøya elsket, og fortsatte å elske i ettertid. Det er få som er likegyldige – håper jeg – til det Behring Breivik gjorde, og siden det forhåpentligvis er enda færre som elsker/elsket det han gjorde, lever nok hatet også i beste velgående både blant den ene og den andre, selv om de sier at de vil elske.

Hatet til Israel er også entydig blant de mange som var tilstede på Utøya. Det ser vi ikke minst av de antisemittiske plakatene som vitner om et ubendig hat mot Israel, og samtidig en urokkelig likegyldighet mot de mange overgrepene som palestina-araberne gjør, og mot det hatet de daglig viser til Israel, både i tro, tanke, tale og gjerning.

Derfor er det viktigere enn noen gang å bruke ordene på riktig måte.

Ære, Sannhet og Ærlighet vs. Vanære, Løgn og Uetterrettelighet

Jeg er så inderlig, inderlig, drittlei av hvordan man misbruker ord. Se bare i mediene, hvor man kontinuerlig feilbruker ordet «forvente», mens de skulle ha brukt ordet «vente», eller generelt sett hvordan man bruker «vil» i stedet for å bruke ordet «skulle» eller «komme(r) til å».

Men verst er allikevel dette når man snakker om islam. De seneste par årene har man laget nybegrepet «islamisme» som for å bygge et slags grunnlag for å fremme tanken om at det fins et «moderat islam» på den andre siden av en slags usynlig skillelinje.

OK. La oss slå det fast med en gang. Det fins ikke noe moderat islam. Det er direkte feil å bruke begrepet «islamisme». Kall en spade for en spade – si ikke «manuelt graveredskap».  Kall heller ikke en «skuff» for «spade» eller «spade» for «skuff». Det er forskjellige gjenstander med forskjellig bruk.

Et annet tema som man bruker i og omkring islam og debatten deromkring er uttrykket «æresdrap». Det er også feil. Og ikke bare feil, men feil så det synger i bergveggene.
Det mest korrekte hadde vært å kalle fenomenet der fedre eller brødre eller andre menn i slekten dreper kvinner som ikke danser etter deres pipe for «vanæredrap.»  Det er nemlig dét det hele handler om.
Vanære, altså.

Et vesentlig trekk innen islamsk mentalitet handler om nettopp «å miste ansikt».
Forfatteren Ramon Bennett, en av verdens fremste kjennere både av Israel og Islam skriver følgende i sin eminente bok «Filisterne – myten om det palestinske folk» (Bennett, 1995: 21)

«Uttrykkene ’å redde ansikt’ eller ’miste ansikt’ er vestlige uttrykk som beskriver fremtredende karaktertrekk som er knyttet til bestemte områder i den østlige verden. En araber kan enten ’hvite’ ansikt (redde ansikt) eller ’sverte’ ansikt (miste ansikt). ’Ansiktet er det ytre utssendet til æren, den ærens ’front’ som en mann vil streve for å bevare selv om han faktisk har begått en skammelig handling’. (Patai, 1983: 101) I den arabiske verden er ’ære’ og ’ansikt’ så nært knyttet til hverandre at ordene nesten kan brukes om hverandre. Dette ’ansiktet’ eller ’æren’ er en så integrert del av den arabiske mentaliteten at en person er fullstendig berettiget til å hengi seg til falskhet eller bedrag for å kunne ’hvite’ eller redde sitt eget, en annen persons eller hele den arabiske verdens ansikt. Den arabiske mentaliteten er i konstant bevegelse – den jobber mot å ’sverte’ ansikt (miste ansikt) og utformer dermed sine ord deretter. Når man skal ’hvite’ eller redde en annens ansikt eller hele den arabiske verdens ansikt betraktes til med løgn som ’en plikt’. » (Patai, 1983:105)

Dette ser vi stadige eksempler på i media. Nylig ble «Egypts Chaplin» idømt fengselsstraff fordi han hadde spottet islam.

Vi så islamske ledere utlyse en fatwa mot Salman Rushdie fordi han offentlig avslørte islams egen lære om islams polyteisme, hvor solguden giftet seg med måneguden og fikk døtrene, Allat, Al-Uzza og Manat.

Vi så det komme til dagen i opprør og angrep mot norske og danske ambassader når det gjaldt de såkalte «Mohammad-karikaturene», som strengt tatt ikke var av Mohammad i det hele tatt.

Alt dette bunner i det islamske kampropet «Allahu Aqbar» som (utelukkende kan) oversettes med «Allah er større» eller «guden er større». (NB! Allah er ikke et egennavn, men en tittel som betyr «guden» i bestemt form entall. I den grammatiske formen det står skrevet kan ikke «aqbar» oversettes med «stor», bare «større», sier spesialister på arabisk.  (wikiislam.net/wiki/Allahu_Akbar).

For ifølge islam er det ingen som er større enn nettopp «Allah». Faktisk sier islam at «Allah» er større enn alt som han kan sammenlignes med, og det er alt og alle. Det er dette som er grunnen til at der hvor man bygge en moské ved siden av en kirke, så sørger man for at moskéens minaret strekker seg høyere enn kirkens spir – nettopp fordi «Allah er større» - i overført betydning «enn de kristnes gud», selv om de samme muslimene i neste åndedrag vil hevde at kristne og muslimer tror på samme guddom.

Det samme er realiteten der hvor jødiske og muslimske bygg bygges side om side.
Etter muslimsk lov (s.v. dhimmi) kan ikke en jøde (og heller ikke en kristen) ri på en hest hvis muslimer rir på hester. De blir forviste til å ri på esler, for at ikke det ikke-muslimske hodet skal stige høyere mot himmelen enn det muslimske hodet. Da kan nemlig muslimen selv, islam og Allah miste ansikt – og det må selvsagt «Allah forby».

Så tilbake til «vanæredrapene» som vi ser – ikke færre, men flere av – over hele verden. Det handler ikke om ære, men om vanære. Reellt sett. For de skjer ikke der hvor muslimen føler at hans «ære» blir tatt i hevd. Bare der hvor han «blir vanæret».

Av denne grunn bør vi tenke oss nøye om hvordan vi ordlegger oss – men det bør vi jo uansett. For som Jeshua (Jesus) sier det: «Når dere taler skal dere si enten ’ja’ eller ’nei’. Alt som er utover dette er av det onde.»

Kilder:
Bennett, Ramon: Philistine, the great deception, Shekinah Books, Jerusalem, 1995
Patai, Raphael: The Arab Mind, New York, MacMillan 1983
Wikiislam.net s.v. «Allahu Akbar» <wikiislam.net/wiki/Allahu_Akbar>

Hva er Illuminati?

Dette er et spørsmål som jeg fra tid til annen får. Noen ganger har jeg forsøkt å svare på det, andre ganger har jeg avvist å svare på det.  Årsaken til det siste er at jeg faktisk ikke har hatt noe skikkelig sakssvarende svar å gi.

Naturligvis kan jeg komme med en utlegning av illuminismens historie, som strekker seg tilbake til – i allefall – korsfarertiden og kanskje så langt tilbake som urgnostisismen. Men en slik utlegning tar både lang tid og må i beste fall bli unøyaktig.

Tankene mine har, imidlertid, selv om leppene mine har vært forseglet gått og tikket som et hvilket som helst urverk.

Målet har vært å finne et brukbart svar på spørsmålet.

Men mer enn det: Først må en finne det riktige spørsmålet. For det er en udiskutabel sannhet at dersom spørsmålet blir feil formulert – og feil stilt – da kommer svaret, uansett hvilken form det kommer i, til å bli feil. Noen ganger feil oppfattet, andre ganger bare feil, fordi premissene er fullstendig ute å kjøre.
Jeg har derfor kommet til at det fører galt av sted, og automatisk gir et galt svar å stille spørsmålet: Hva er Illuminati?

I stedet bør man stille spørsmålet slik: «Hvem er Illuminati?» Og før man stiller det spørsmålet bør man selvsagt presisere hva selve ordet «Illuminati» betyr.
Svaret på det kan formuleres slik:

Illuminati (flertallsbegrep av illuminatus, «opplyst» (latin)) med betydningen «de opplyste».

For å utdype dette noe mer;  kan vi lete opp synonymer på ordet «opplyst» og får da en liste som «utdannet, vidsynt, fordomsfri, kultivert, intelligent». Alle disse ordene har noe å si oss om hvem Illuminati er.

For hvis Illuminati er, som navnet selv vitner om bestående av mennesker som vurderer seg selv som «utdannede, vidsynte, fordomsfrie, kultiverte og (mer) intelligente», så sitter vi igjen med et typisk eksempel på sosialismens forkjempere.

Sosialismens grunnleggere og videreførere ser nemlig på seg selv – og presenterer seg selv som mennesker som er «bedre utdannet, mer vidsynte, mer fordomsfrie, mer kultiverte og mer intelligente» enn folk flest. Av denne grunn mener de at de har en slags, om ikke medfødt, så i alle fall inngitt rett og plikt til å herske over andre (les: almuen, folk flest).

Vi er jo tross alt bare kveg (stemmekveg!?) som ikke selv er i stand til å tenke fornuftig nok til å styre oss selv. Ergo trenger vi overstyring fra statlig hold. Styring av en elite. Se gjerne min bloggpost om demokrati, der jeg forklarer hva den reelle betydningen av ordet demokrati er for noe. Dette siste vil også gå klart fram når man forstår hvem Illuminati er, i stedet for hva Illuminati er.

I den amerikanske uavhengighetserklæringen står det å lese:

Vi fremholder disse sannheter som selvsagte, at alle mennesker er skapt likeverdige, og at de alle er inngitt av Skaperen visse ugjendrivelige rettigheter, og at blant disse er retten til liv, retten til frihet  og retten til å søke sin egen lykke.

Dette finner også gjenklang i menneskerettighetserklæringen.

Når så alle mennesker er født likeverdige og frie, betyr det selvsagt at ingen har rett til å forgripe seg over dem ved å bruke makt eller overmakt.

Denne formen for maktovergrep finner vi tydeligst av alt i en ideologi som kalles statsismen. Statsismens prinsipp handler om å samle all makt, dvs. både politisk og økonomisk i staten, slik at staten blir et elitevelde der man til syvende og sist sitter tilbake med en elite (1%) som styrer over og kontroller almuen/folk flest (99%).

Hvordan kan man så hevde et slikt syn når alle mennesker er født likeverdige?
Svaret er at det kan man ikke. Det vil, ikke uten at staten blir vurdert som non plus ultra. Ingen over og ingen ved siden. Men det prinsippet er i direkte konflikt med menneskerettighetene.

Hvilke underideologier er det så som bygger på statsismen som grunnideologi? Svaret på det er sosialismen, i ulike nyanser og avskygninger/speilbilder:
Maoismen, stalinismen, marxismen, leninismen, sosialdemokratiet, kommunismen, marxist-leninismen, nasjonalsosialismen (nazismen), fascismen, etc. etc. etc.

Alle disse ideologiene er alner av samme stykke. Går man dem nøye etter i sømmene tar det ikke lang tid før man blir klar over det. Alle disse ideologiene er fulle av menneskeforakt og forakt for individet. Vi kaller dem gjerne kollektivistiske, men også det er strengt tatt en feil beskrivelse, for de handler hver for seg bare for elitens beste – mot folket.

Det er på tide å våkne opp og se dette nå. Illuminati er alle dem som representerer et syn som motarbeider enkeltmenneskets frihet og invididets rettigheter. Din frihet og dine rettigheter.