Ja, du leste rett i tittelen. Når jeg skriver «den forferdelig negative toleransen» så er det fordi jeg mener nettopp det. Det går meget vel an å bli altfor tolerant.
For noen år siden nå, da jeg gikk opp til eksamen i norsk sidemål (bokmål) på gymnaset, valgte jeg å skrive en novelle, kalt «Drømmen om Fred». Mot slutten av den novellen finner du følgende kraftsats:
« Jeg kjente meg liten og verdiløs; da proklamerte røsten: «Det fins ingenting så intolerant som den absolutte toleranse!»»
Det sitatet har jeg, dessverre, ikke suget fra eget bryst. Jeg fikk det givende av en kamerat som tilhørte samme menighet som jeg. Og det fikk meg til å tenke.
Kanskje det kan få deg til å tenke også?
Tirsdag 24. januar 2012 står det å lese i «Klassekampen» om Professor Kjell Lars Berge og Øyvind Strømmen som har levert tilbake den tildelte prisen som blir kalt «Uprisen», som de fikk for sin bok «Fittekvote».
Dette stuntet utfører de fordi de protesterer mot, og jeg siterer Klassekampen: «Årsaken er at foreningen som del av et av sine programmer, tilbyr niqab-kledde Aisha Shezadi, en av bidragsyterne til boka «Utilslørt. Muslimske råtekster», som foredragsholder til norske skoleklasser. Shezadi har blitt sitert i VG på at hun er mot demokrati og støtter Taliban.»
OK. Da vet vi det.
Men hvor har den toleransen blitt av da, som tillater dem selv å skrive en bok med tittelen «Fittekvote»? Gjelder ikke den også Aisha Shezadi?
Misforstå meg for all del rett. Jeg er ikke tilhenger av niqab, roosarie, burka eller noen form for tildekning av ansiktet. Jeg mener at det er tåpelig, faktisk. Men Aisha Shezadi har da lov å mene det, fordi om jeg – og Berge/Strømmen er uenige med henne om det?
Enn mer: Jeg er ikke enig med Berge/Strømmens argumenter mot Shezadi når de angir at hun er « mot demokrati og støtter Taliban.» Så meget burde gå entydig frem av min bloggpost «Demonkrati». Men det er selvsagt enkelt å forklare, siden jeg vet hva som er den korrekte betydningen av ordet «demokrati» i motsetning til de (kanskje) litterære «eiketrærne» Berge/Strømmen har latt seg felle og rotvelte av den sosialistiske «nytale-stormen».
OK. Så la Berge og Strømmen tale meg midt imot de også.
Det gjør meg ingenting. For jeg vet nemlig at jeg står på trygg grunn. Og samtidig at de bygger sitt hus på sandgrunn – både bokstavelig talt – og i overført betydning.
Når det er sagt: Den toleransen som de ganske sikkert påberoper seg i form av en ytringsfrihet som lar dem publisere en bok med en såvidt famøs tittel som den de har utgitt – den gir dem selvsagt lov å mene det de gjør – men den gir også både meg og Aisha Shazadi lov å mene det VI gjør.
Arbeiderpartimedlemmet og avholdsmannen Johan Scharffenberg uttalte for mange år siden: «Misbruk er den prisen vi er nødt til å betale, dersom vi tillater bruk». Han snakket om alkohol. Men det gjelder også ytringsfrihet.
Bare så det er sagt.
tirsdag 24. januar 2012
torsdag 19. januar 2012
Demonkrati?
Twitreren @grutlegutt stilte tidligere idag et fordreid spørsmål i en debatt på Twitter. Det spørsmålet var: «Hvorfor demokrati?». Jeg spurte ham tilbake om han selv kunne svare på det – men i noe som sender et kaldt gufs av Gro Harlem Brundtlands sleipe fordreiende svar-uten-å-svare-teknikker ned over ryggen min, forstilte han seg – for å si det enkelt, og hevder at han har svart.
Men det har han ikke. Jeg kan derfor bare slutte at @grutlegutt enten ikke vil – eller ikke kan svare.
Dette er et spørsmål som kan svares på, på både en enkel og en mer komplisert måte. Jeg skal forsøke meg på begge måter. Vi tar den enkle først:
IKKE FOLKESTYRE
‘Demokrati’ betyr –ikke– ‘folkestyre’. Den enkle årsaken til det – selv om jeg allerede har sagt dette mange ganger på mange måter: ordet ‘daemos’ betyr ikke ‘folk’. Det betyr ‘mange’. For å vise dette diskusjonsløst må vi vende nesen inn i det nye testamente. Nærmere bestemt fortellingen om da Jesus dro til Gadarenerlandet/Gerasenernes bygd og kom over en mann som var besatt av demoner.
Jesus henvendte seg til mannen – eller nei, ikke helt. Han henvendte seg til ånden/demonen og spurte: ‘Hva er ditt navn?’
Og ånden svarte: ‘Legion – for vi er mange.’
GRESK OG LATIN
Dette skriftstedet har alltid undret meg. Hvorfor er det i en gresk tekst her brukt et latinsk ord? Jeg begynte å undersøke. Og fant ut at ordet ‘legion’ var blitt tatt opp i gresk som fremmedord. Men det kunne like gjerne ha stått det opprinnelige greske ordet ’daemon’. Det er det ordet – faktisk – som er roten til vårt moderne ord ‘demon’; og også ‘demokrati’, og ‘demonstrasjon’. Fellestrekkene er entydige, som vi ser ovenfor i gjengivelsen av navnet de onde åndene identifiserte seg med, men også ‘demonstrasjon’ som angir en ‘mengde’. I det ser vi et annet aspekt av ordet ‘daemon’. Det kan også bety ‘pøbelvelde’, der – selv om det til forveksling kan være likt ‘flertallet’ så er det allikevel bare et mindretall som i kraft av sin gjeldende makt presser sin vilje igjennom.
Det betyr ikke nødvendigvis at en ‘demonstrasjon’ er noe negativt, bare så det er sagt. Men vi ser tydelig pøbelveldet under for eksempel den franske revolusjon, som begynte som en folkebevegelse, men utviklet seg til et mindretalls-terrorvelde. Vi så det samme under den russiske revolusjon, der mindretallet kalte seg selv ‘bolsjeviker’ (flertallspartiet) og sine motstandere som var i reellt flertall for ‘mensjeviker’ (mindretallspartiet).
KARL MARX
Dette blir tydeliggjort også i Karl Marx egne utsagn: «Vegen til verdenssosialismen går gjennom demokratiet»
En korrekt oversettelse av ordet demokrati er og forblir da også ‘styre over [kontroll med] massene.’ Massene, det er deg – og meg, så lenge vi aksepterer å bli kontrollert av én prosent av menneskeheten: eliten. De som angivelig brøt med aristokratiet, har altså skapt et nytt aristokrati – som er verre enn det første. Her fins en interessant parallell til en annen historie i det nye testamente, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på her.
Det som ligger bak markedsføringen av ‘demokrati’ som noe positivt er det som George Orwell kaller ‘nytale’, ved at man har fått nærmest en hel verden til å tro at det er dette som betyr ‘folkestyre’.
REPUBLIKKEN
Men ekte folkestyre er derimot avledet av det latinske begrepet 'Res Publica' som betyr 'Av Folket', og som gir oss ordet 'republikk'. Det var denne forståelsen Abraham Lincoln viste til i Gettysburg-talen, da han talte om: «En regjering av folket, ved folket og for folket». Dette kan muligens ha vært en av de årsakene til (om ikke den viktigste) at han ble myrdet.
Den amerikanske ‘grunnlovsfaderen’ Fisher Ames var særdeles klar på dette området. Du har trolig ikke hørt nevneverdig om ham, men det er han som sørget for at den amerikanske konstitusjonen fikk sitt første tillegg (the first amendment):
«Kongressen skal ikke fremme noe lovforslag angjeldende etablering av religion eller som forbyr fri utøvelse av denne. De skal heller ikke begrense ytringsfriheten eller trykkefriheten eller menneskers rett til å møtes i fredelige forsamlinger, eller å anmode regjeringen om å få godkjent oppreisning.»
Fisher Ames uttalte blant annet:
«Våre vise ledere som deltok under skrivingen av konstitusjonen var av den formening at vårr regjeringsform skulle være republikk – [og som] skiller seg klart ut fra et demokrati enn demokratiet skiller seg ut fra despotismen. Strabasene med despotiet er at de ofte undertrykker bare noen få, men demokratiet er i hovedsak en liten fraksjon som påberoper seg retten til å undertrykke en minoritet, og det er minoriteten av dem som eier mest og som virkelig elsker sitt land.»
Og
«Et demokrati er som en vulkan som skjuler [lavaen] som også kan ødelegge dem selv i sitt indre. Denne kommer før eller senere til å bryte ut og gjøre store ødeleggelser. Det er en kjent sak at demokratiets hang til uanstendige ambisjoner, og bare de uvitende tror at dette er frihet.»
Han fortsatte med å si: «Friheten har aldri vart lenge i noe demokrati, og det har heller aldri ført til noe annet enn despoti.»
For ikke å forglemme:
«Demokratiet begynner med å forurense folkets moral. Deretter oppsluker det folkets rettigheter [og friheter]».
Fisher Ames understreket altså farene i det vi har sett i Amerika i løpet av de siste 100 årene generelt, men spesielt de siste 70 og 50 årene. Det er derfor situasjonen i Amerika er så ille som den er. Og så velger vi å gå like blindt inn i et tilsvarende system – og tror oss frie.
Jamen sa jeg smør!
Men det har han ikke. Jeg kan derfor bare slutte at @grutlegutt enten ikke vil – eller ikke kan svare.
Dette er et spørsmål som kan svares på, på både en enkel og en mer komplisert måte. Jeg skal forsøke meg på begge måter. Vi tar den enkle først:
IKKE FOLKESTYRE
‘Demokrati’ betyr –ikke– ‘folkestyre’. Den enkle årsaken til det – selv om jeg allerede har sagt dette mange ganger på mange måter: ordet ‘daemos’ betyr ikke ‘folk’. Det betyr ‘mange’. For å vise dette diskusjonsløst må vi vende nesen inn i det nye testamente. Nærmere bestemt fortellingen om da Jesus dro til Gadarenerlandet/Gerasenernes bygd og kom over en mann som var besatt av demoner.
Jesus henvendte seg til mannen – eller nei, ikke helt. Han henvendte seg til ånden/demonen og spurte: ‘Hva er ditt navn?’
Og ånden svarte: ‘Legion – for vi er mange.’
GRESK OG LATIN
Dette skriftstedet har alltid undret meg. Hvorfor er det i en gresk tekst her brukt et latinsk ord? Jeg begynte å undersøke. Og fant ut at ordet ‘legion’ var blitt tatt opp i gresk som fremmedord. Men det kunne like gjerne ha stått det opprinnelige greske ordet ’daemon’. Det er det ordet – faktisk – som er roten til vårt moderne ord ‘demon’; og også ‘demokrati’, og ‘demonstrasjon’. Fellestrekkene er entydige, som vi ser ovenfor i gjengivelsen av navnet de onde åndene identifiserte seg med, men også ‘demonstrasjon’ som angir en ‘mengde’. I det ser vi et annet aspekt av ordet ‘daemon’. Det kan også bety ‘pøbelvelde’, der – selv om det til forveksling kan være likt ‘flertallet’ så er det allikevel bare et mindretall som i kraft av sin gjeldende makt presser sin vilje igjennom.
Det betyr ikke nødvendigvis at en ‘demonstrasjon’ er noe negativt, bare så det er sagt. Men vi ser tydelig pøbelveldet under for eksempel den franske revolusjon, som begynte som en folkebevegelse, men utviklet seg til et mindretalls-terrorvelde. Vi så det samme under den russiske revolusjon, der mindretallet kalte seg selv ‘bolsjeviker’ (flertallspartiet) og sine motstandere som var i reellt flertall for ‘mensjeviker’ (mindretallspartiet).
KARL MARX
Dette blir tydeliggjort også i Karl Marx egne utsagn: «Vegen til verdenssosialismen går gjennom demokratiet»
En korrekt oversettelse av ordet demokrati er og forblir da også ‘styre over [kontroll med] massene.’ Massene, det er deg – og meg, så lenge vi aksepterer å bli kontrollert av én prosent av menneskeheten: eliten. De som angivelig brøt med aristokratiet, har altså skapt et nytt aristokrati – som er verre enn det første. Her fins en interessant parallell til en annen historie i det nye testamente, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på her.
Det som ligger bak markedsføringen av ‘demokrati’ som noe positivt er det som George Orwell kaller ‘nytale’, ved at man har fått nærmest en hel verden til å tro at det er dette som betyr ‘folkestyre’.
REPUBLIKKEN
Men ekte folkestyre er derimot avledet av det latinske begrepet 'Res Publica' som betyr 'Av Folket', og som gir oss ordet 'republikk'. Det var denne forståelsen Abraham Lincoln viste til i Gettysburg-talen, da han talte om: «En regjering av folket, ved folket og for folket». Dette kan muligens ha vært en av de årsakene til (om ikke den viktigste) at han ble myrdet.
Den amerikanske ‘grunnlovsfaderen’ Fisher Ames var særdeles klar på dette området. Du har trolig ikke hørt nevneverdig om ham, men det er han som sørget for at den amerikanske konstitusjonen fikk sitt første tillegg (the first amendment):
«Kongressen skal ikke fremme noe lovforslag angjeldende etablering av religion eller som forbyr fri utøvelse av denne. De skal heller ikke begrense ytringsfriheten eller trykkefriheten eller menneskers rett til å møtes i fredelige forsamlinger, eller å anmode regjeringen om å få godkjent oppreisning.»
«Våre vise ledere som deltok under skrivingen av konstitusjonen var av den formening at vårr regjeringsform skulle være republikk – [og som] skiller seg klart ut fra et demokrati enn demokratiet skiller seg ut fra despotismen. Strabasene med despotiet er at de ofte undertrykker bare noen få, men demokratiet er i hovedsak en liten fraksjon som påberoper seg retten til å undertrykke en minoritet, og det er minoriteten av dem som eier mest og som virkelig elsker sitt land.»
Og
«Et demokrati er som en vulkan som skjuler [lavaen] som også kan ødelegge dem selv i sitt indre. Denne kommer før eller senere til å bryte ut og gjøre store ødeleggelser. Det er en kjent sak at demokratiets hang til uanstendige ambisjoner, og bare de uvitende tror at dette er frihet.»
Han fortsatte med å si: «Friheten har aldri vart lenge i noe demokrati, og det har heller aldri ført til noe annet enn despoti.»
For ikke å forglemme:
«Demokratiet begynner med å forurense folkets moral. Deretter oppsluker det folkets rettigheter [og friheter]».
Fisher Ames understreket altså farene i det vi har sett i Amerika i løpet av de siste 100 årene generelt, men spesielt de siste 70 og 50 årene. Det er derfor situasjonen i Amerika er så ille som den er. Og så velger vi å gå like blindt inn i et tilsvarende system – og tror oss frie.
Jamen sa jeg smør!
onsdag 18. januar 2012
Det nytter! Men vil vi?
Mandag 16.1. måtte den nigerianske presidenten svelge en bitter pille. De ble tvunget til å sette igang subsidiene for å holde bensinprisene nede. Tidligere hadde bensinprisene vært mye lavere og nå er det igjen nede i en pris som tilsvarer cirka 3 kroner for en liter bensin.
Årsaken var at befolkningen i landet eksploderte i vilt raseri da bensinprisene ble satt opp, bare en uke tidligere. Titusener av nigerianere gav seg gaatene i vold over hele landet for å protestere mot en skarp økning i bensin- og oljepriser, etter at regjeringen kuttet subsidieringen av drivstoff. Det førte til at store deler av landet simpelthen stanset.
Med transparenter og paroler som «Fjern korrupsjonen, ikke subsidiene» og brennende bildekk i landets finansielle hovedstad, Lagos, så vel som i Abuja den politiske hovedstaden og Kano, en storby nord i landet. Størrelsen på demonstrasjonene var uvanlige, selv om tidligere forsøk på å fjerne bensinsubsidiene i løpet av de seneste tjue årene, som i inneværende år utgjør 7 milliarder dollar, også har blitt møtt med protester.
Hva er så poenget mitt med å skrive om dette?
Jo, jeg mener at vi nordmenn burde være freidige nok og ryggsterke nok til å stå imot norske politikere. Det fins ingen reell grunn til at drivstoffprisene skal være så høye som de er i Norge.
Spørsmålet er bare om vi våger, og om vi virkelig vil.
Det er er ikke til å komme unna. Vi er avsindig tafatte i dette landet – når vi simpelthen godtar nærmest blindt alt som kommer fra Løvebakken og Regjeringskvartalet. Nå mener ikke jeg at regjeringen skal innføre subsidier på drivstoffprisene. Det er ingen levedyktig løsning. Det er bare å sette et plaster på et verkbruddent sår.
Nei, jeg mener at prisene skal settes reellt ned. Dette er enkelt. Staten Norge kan uten å blunke – hvis de vil – hvilket betyr – hvis DU vil – sette ned prisene. Norge stanser ikke av den grunn. Trolig vil Norge skyte ny fart og utvikle seg raskere og bedre.
Men du og jeg kan – hvis du vil (for jeg vil gjerne være med!) å stanse Arbeiderpartiets og SVs sinnssyke avgifts- og skattekåtskap. Det fins ingen reallogisk grunn til å beholde verken bensinavgiftene eller en rekke av de andre avgiftene som vi blir voldtatt med – og det uten vaselin.
Problemet er at vi nordmenn er så snille, så snille. Vi føyer oss og bøyer oss nesten bakover – og tror at vi «får så mye igjen gjennom velferdsstaten» at dette må vi finne oss i.
Unnskyld? Betaler du fortsatt det samme for et lege- eller sykehusbesøk som du gjorde det for 10 eller 20 år siden? Virkelig? Sannheten er at for hvert eneste år som går – har prisene økt. Det at prisene øker på drivstoff for, for eksempel transportfirmaet, gjør at de blir nødt til å øke prisene minst tilsvarende på sine tjenester, som gjør at prisene på varene de transporterer blir dyrere inn til dem som selger dem videre til deg – som igjen gjør at du taper reell kjøpekraft til sist.
Når skal nordmenn reise seg samlet som John Galt og stanse landet? Staten skal bære sverdet og være en avskrekkende faktor for skurker – og forbrytere. De skal ikke tyne livet utav dem som ikke gjør noe galt.
Forøvrig: Hva skjer når mennesker på denne måten blir fratatt muligheten til å legge noe til side for kommende regnværsdager – på kistebunnen?
Svaret er at mennesker blir frustrerte. Og når mennesker blir frustrerte, da søker de seg ut i gråsonene og blir lettere kriminelle. Ergo må staten selv bære skylden for den økende kriminaliteten. Det samme kan sies om avgiftene på forretningsdrift. Når en forretningsdrivende ikke får sjansen til å tjene ærlige penger – vil han eller hun til syvende og sist bli drevet ut i gråsonene – for å tjene de pengene som trengs for å holde hjulene gående, og da varer det ikke lenge før onkel Økokrim kommer bankende på døren med sverd i hånd – enda det faktisk er staten som selv er skyld i at det har seg slik.
Det er på høy tid at nordmenn og nordkvinner reiser seg og setter foten ned. Kunne de greie det i Nigeria – så kan vi greie det her. Det kan, som i Nigeria, komme til å kreve et menneskeliv og vel så det. Men som Benjamin Franklin sa det: Den som er villig til å ofre frihet for trygghet, fortjener verken det ene eller det andre. Og i gamle furet, værbitt har friheten lenge vært en saga blott. Vi er bare ikke villige til å se det i øynene.
Kilde (blant annet): http://www.dagsavisen.no/meninger/article506443.ece
Årsaken var at befolkningen i landet eksploderte i vilt raseri da bensinprisene ble satt opp, bare en uke tidligere. Titusener av nigerianere gav seg gaatene i vold over hele landet for å protestere mot en skarp økning i bensin- og oljepriser, etter at regjeringen kuttet subsidieringen av drivstoff. Det førte til at store deler av landet simpelthen stanset.
Med transparenter og paroler som «Fjern korrupsjonen, ikke subsidiene» og brennende bildekk i landets finansielle hovedstad, Lagos, så vel som i Abuja den politiske hovedstaden og Kano, en storby nord i landet. Størrelsen på demonstrasjonene var uvanlige, selv om tidligere forsøk på å fjerne bensinsubsidiene i løpet av de seneste tjue årene, som i inneværende år utgjør 7 milliarder dollar, også har blitt møtt med protester.
Hva er så poenget mitt med å skrive om dette?
Jo, jeg mener at vi nordmenn burde være freidige nok og ryggsterke nok til å stå imot norske politikere. Det fins ingen reell grunn til at drivstoffprisene skal være så høye som de er i Norge.
Spørsmålet er bare om vi våger, og om vi virkelig vil.
Det er er ikke til å komme unna. Vi er avsindig tafatte i dette landet – når vi simpelthen godtar nærmest blindt alt som kommer fra Løvebakken og Regjeringskvartalet. Nå mener ikke jeg at regjeringen skal innføre subsidier på drivstoffprisene. Det er ingen levedyktig løsning. Det er bare å sette et plaster på et verkbruddent sår.
Nei, jeg mener at prisene skal settes reellt ned. Dette er enkelt. Staten Norge kan uten å blunke – hvis de vil – hvilket betyr – hvis DU vil – sette ned prisene. Norge stanser ikke av den grunn. Trolig vil Norge skyte ny fart og utvikle seg raskere og bedre.
Men du og jeg kan – hvis du vil (for jeg vil gjerne være med!) å stanse Arbeiderpartiets og SVs sinnssyke avgifts- og skattekåtskap. Det fins ingen reallogisk grunn til å beholde verken bensinavgiftene eller en rekke av de andre avgiftene som vi blir voldtatt med – og det uten vaselin.
Problemet er at vi nordmenn er så snille, så snille. Vi føyer oss og bøyer oss nesten bakover – og tror at vi «får så mye igjen gjennom velferdsstaten» at dette må vi finne oss i.
Unnskyld? Betaler du fortsatt det samme for et lege- eller sykehusbesøk som du gjorde det for 10 eller 20 år siden? Virkelig? Sannheten er at for hvert eneste år som går – har prisene økt. Det at prisene øker på drivstoff for, for eksempel transportfirmaet, gjør at de blir nødt til å øke prisene minst tilsvarende på sine tjenester, som gjør at prisene på varene de transporterer blir dyrere inn til dem som selger dem videre til deg – som igjen gjør at du taper reell kjøpekraft til sist.
Når skal nordmenn reise seg samlet som John Galt og stanse landet? Staten skal bære sverdet og være en avskrekkende faktor for skurker – og forbrytere. De skal ikke tyne livet utav dem som ikke gjør noe galt.
Forøvrig: Hva skjer når mennesker på denne måten blir fratatt muligheten til å legge noe til side for kommende regnværsdager – på kistebunnen?
Det er på høy tid at nordmenn og nordkvinner reiser seg og setter foten ned. Kunne de greie det i Nigeria – så kan vi greie det her. Det kan, som i Nigeria, komme til å kreve et menneskeliv og vel så det. Men som Benjamin Franklin sa det: Den som er villig til å ofre frihet for trygghet, fortjener verken det ene eller det andre. Og i gamle furet, værbitt har friheten lenge vært en saga blott. Vi er bare ikke villige til å se det i øynene.
Kilde (blant annet): http://www.dagsavisen.no/meninger/article506443.ece
tirsdag 17. januar 2012
Jo, Bibi, gjør det du føler er riktig!
 |
| Benjamin Netanjahu, Høyre Hånds Sønn |
 | |
| Mitt Romney |
Det tror jeg er så feil som det kan bli. Demokratene og deres president har vist seg som absolutt ute å kjøre. Ikke det at Republikanerne for øyeblikket er så mye bedre med sin tilsynelatende kandidat, mormoneren Mitt Romney, men det er en annen side av saken.
Benjamin Netanjahu har et spesielt navn. Hans navn betyr bokstavelig talt «Høyre hånds sønn» (den overførte betydningen har ingen relevans her). Men det er klart at han bør gjøre som navnet hans peker ut – hold til høyre. Det fins ingenting positivt å hente på den venstre siden av det politiske spektrum. Som nevnt ovenfor ikke så mye på høyre siden heller, men i alle fall noe – og mye mer enn på venstresiden.
Cohens påstand om at Bibis videreføring av nybygging i YESHA (Shomron) skaper problemer for fredsprosessen er i beste fall en slutning som bygger på feilinformasjon. For det stemmer overhodet ikke. «Palestinerne» som de feilaktig kalles er overhodet ikke interessert i fred, de er bare interessert i én ting: Å utslette Israel. Punktum.
Så tilbake til Iran.
Det skal, for undertegnede, være langt fra å anbefale Benjamin Netanjahu å gå til angrep på Iran som sådan. Han er tross alt en verdensleder. Jeg er bare en bitteliten blogger i en bitteliten by i Norge.
Men: Jeg mener at Netanjahu først og fremst skal gjøre som kong Shlomo (Salomo). Han skal be Gud om å gi ham et lydhørt hjerte, slik at han hører hva Gud sier Han skal gjøre. For Gud har alltid rett. Og den som ikke gjør som Gud sier vil før eller siden grave sin egen grav, samme hvilken presidentkandidat eller politisk parti han/hun støtter opp om.
I det ligger selvsagt at; hvis Gud sier: «Hør nå her, Bibi! Angrip Iran nå», så stiller jeg meg helt og holdent bak Bibi om han gjør det. Et preemptivt angrep på denne livsfarlige atommakten – for Iran er nettopp det – en atommakt – er trolig det eneste som kan stanse dem.
Dessuten har ikke Bibi sagt at han kommer til å angripe Iran. Han har bare sagt at han ikke vil garantere at han ikke kommer til å gjøre det.
Naturligvis må et israelsk angrep mot Iran i umiddelbar nærhet av det amerikanske presidentvalget skape problemer for Obama. Men hvem har sagt at det er negativt? Sjelden har vel USA, Jimmy Carter inkludert – hatt en dårligere president.
Riktignok ville en eventuell seier til Obama da trolig være meget negativ overfor Israel, den økende antisemittismen i den vestlige verden, USA inkludert tatt med i regnestykket.
Det beste ville selvsagt være om USA hadde gått inn og bombet Iran, men Obamas nære bånd til dødsreligionen islam tilsier at det er svært lite trolig at det kommer til å skje.
Hillary Clintons manglende mot til å si ifra til Iran i forrige uke, og slå fast «dere våger ikke å stenge Hormuz, for da har dere slått en spiker i egen kiste» viser at det demokratiske partiet ikke forstår hvordan krig forhindres og fred vinnes.
Det fins bare en måte; som de gamle romerne sa det:
QVI DESIDERAT PACE; PRAEPARET BELLVM!
Den som ønsker fred, må forberede seg på krig!mandag 16. januar 2012
Nasjonalisme – nokre strøtankar
Dette stykket kunne vore ein syttandemai-tale. Eller kan henda rettare sagt, det burde vore ein syttandemai-tale. Underskrivne er nemleg ovkeid av vasne, drøvtygde syttandemai-talar der han kvar einaste syttande mai vert innpoda med eit årvisst meir anti-nasjonalistisk oppgulp, krydra jamvel med herming av «Internasjonalen», ein song som jamvel har fått eiga rom i «den store barnesangboka». [1]
Syttande mai er som kjend nasjonaldagen vår. Det gjer faktisk syttande mai til ein dag der nasjonalismen, og nasjonalistiske kjensler, burde stå i høgsetet. Men den gang ei. Idag er det fy-fy å snakka positivt om nasjonalisme.
Vandemålet er og blir berre at ’bolsjevikane’, [2] om du tillet meg ordbruken, i stor grad har teke kontroll over språket vårt, som i reinaste George Orwell-stil har vakse til å verta overvelda av ’nytalen’ [3] der ord, har fått heilt andre meiningar enn det dei opphavleg hadde. «Dersom tanken kan korrumpera språket, kan òg språket korrumpera tanken», sa George Orwell.[4].
Dette vert òg stadfest av den amerikanske grunnlovsfaderen Samuel Adams:
«Kor forvridd greier vel ikkje ein tyrann med sine midlar pervertera orda si enkle meining.»[5]
GJENOM SPEGELEN
Ein annan britisk forfattar, Lewis Carroll [6], skriv i boka «Alice gjennom speilet og det hun fant der» at då Alice gjekk gjenom spegelen blei det svarte kvitt og det kvite svart. Det er eit godt bilete på vår tid.
For å greia dette nærare ut, lyt eg definera omgrepet ’nasjonalisme’ nærare.
Eit anna ord for ’nasjonalisme’ er ’fedrelandskjærleik’ . Det er det som er samla i fedrelandssongen vår, «Ja, vi elsker!» og som seier at «Ja!» me elskar dette landet, slik det reiser seg over vatni, furdut og verbite, dette landet som Harald berga, Håkon verga, og som Olav med blodet sitt malte krossen på. Dette landet, er me som nasjonalistar villige til å slå lægr for – og døy for, om so skulle vera... Det er ei kjensla eg trur dei aller fleste nordmenn og -kvinner deler.
Det er nasjonalisme i eit nataskal.
Kva er det då ’bolsjevikane’ meinar når dei snakkar om ’nasjonalisme’ i negativ ljossetting? Eg vågar hevda at det dei tenkjer på er ei vrenging av nasjonalismen som sovore, anten ved å leggja eitkvart til eller trekkja eitkvart frå nasjonalismen[6]. Sluttproduktet vert dermed noko heilt anna enn det røynelege, og noko me difor lyt taka oppgjerd med, med mindre me skal verta fanga i göbbelske snarer, eller som Sir Walter Scott seier det i det episke diktet «Marmion»:
«Åh, for ein vasete vev me vevar, når fyrst me freistar å forgjera». [7]
NAZISMEN OG ULTRANASJONALISMEN
Det sérmerkte med nazismen[8], er deira ultranasjonalistiske[9] framstilling av (serskilt) det tyske idealet som ’betre’ enn ’alle andre’ nasjonale ideal. Her er det viktig å skjøna at utlegginga av ordet ’nazisme’ er nasjonal-sosialisme. Det var ikkje minst dette som kom fram i det verset som ikkje lengre vert sunge offisielt som ein del av den tyske nasjonalsongen: «Deutschland, Deutschland, über alles».[10]
Med ultra- som førenemning meines med andre ord at nazismen ynskte å fremja sine såkalla verdiar, sine tankar, sin kultur som ’kulturelle verdiar’ meir verd, betre, finare og meir høgvyrd enn andre nasjonale kulturar, samstundes som den jødiske (og den judeo-kristne) kulturen vart stempla mindreverd og urein.
Av denne grunn fanst det ikkje rom for eit korkje internt eller ekstern ’fargerikt fellesskap’ i det tyske riket. Alt skulde einast, underleggjast, korrigerast og sentralstyras etter det tysk-kulturelle idealet. Den som ikkje ville bøya seg, bli eit A4-menneske, skulde pressast i kne. Den som ikkje let seg pressa i kne, måtte eliminerast. Ser du parallellar?
Grunntanken i islamsk filosofi – kjem til yta i kampropet «allahu aqbar» – allah er større. Det er difor ikkje til å undra seg over at Hitler og stormuftien av Jerusalem fann kvarandre gode vener – og at «stormuftien» Haj-Amin al-Husseini kunne seia: Halvmånen og Hakekrossen har ein sams fiende: Davidsstjerna [11].
Det er med botn i sovorne kulturar at det vert rom for tankar om ’dhimmi’ eller ’üntermensch’ – at det finst menneske som er mindre verd enn andre, noko som ikkje berre er i strid med Guds Ord, men med menneskerettane, slik dei er fasttømra i FN si verdserklæring – og før det i den amerikanske sjølvstendeerklæringa.
Med utspring i desse tankar, fekk ein fyrst dei såkalla Nürnberglovene[12], som mellom forbaud ’ariske’ tyskarar å gifta seg med jødar, og seinare fekk jødar heller ikkje sitja i t.d. offentlege posisjonar, eller inneha framståande posisjonar som advokatar, etc.
KOMMUNISMEN OG SUPERNASJONALISMEN
Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin og Josef Stalin sine læresetningar, var òg nasjonalistar, men dei var det som me kan kalla ’supernasjonalistiske’ eller alternativt ’internasjonalistiske’. Utlegginga av ordet ’supernasjonalisme’ tyder her ’over-’, ’høgvyrd’, ’ein betre form for’ nasjonalisme. I det ser me tanken om at ein ynskte eit internasjonalistisk samfunn – ei samla verd – under ein leiar – med ein sams ideologi; kommunismen, eller om du vil, sosialismen.
I den kommunistiske sfæra var det ikkje det kulturelle som var det viktigaste, men snarare det ideologiske. Også her skulle ein djupast set vera samde om alt – og difor var det heller ikkje her rom for eit røyneleg ’fargerikt fellesskap’.
Folk vart tvangsflytta frå ein del av landet – til ein annan. Dei fekk knapt ta med seg det dei stod og gjekk i, og på 24 timars varsel måtte heile familiar fara frå Riga til Omsk, frå Leningrad til Magadan, eller frå storbyen til der-ingen-skulde-tru-at-nokon-kunne-bu. Det var staten som rådde. Individet hadde inga røyneleg røyst.
All kultur vart korsom er ikkje knekt. Sume kulturelle verdiar, som mattradisjonar, songar og dikt, kunne ikkje køyvast, og desse vart difor naturleg, om enn unaturleg kontrollert, spreidd over heile det russiske imperiet. Slik hadde det seg at sibirske «pelmeni» vart ein interrussisk matrett, og ukrainsk «borsch» vart spreidd over heile Sovjetsamveldet.
Samstundes var det ved lov forbôde for sovjetiske kvinner å gifta seg med ikkje-sovjetiske borgarar. Det same gjaldt sovjetiske menn, arvematerialet korkje skulde eller kunne ’utvatnast’ eller ’svekkjast’ so og seia. Bestefar til kona mi, hevda, ifylgje kona mi, strengt at ingen av hans ætt nokon gong skulle giftast med ein ikkje-sovjetar. Parallellen til Nazi-Tyskland er tydeleg.
Grunntanken i ideologien er og blir dermed verande den same.
Her er det forvitneleg å trekkja fram Winston Churchill:
«Fascismen var skuggen av, eller kommunismens [ektefødde] stygge barn [...] På same måten som fascismen vart fødd av kommunismen, utvikla nazismen seg frå fascismen.» [13]
Mussolini, som grunna venstrevridde medier si forvrengning av røyndomen i og med ordet ’høgreekstrem’ var jo då også sosialist heile livet, oppkalla først etter tre sosialistiske revolusjonære av faren som var med i den 1ste Internasjonale, vart han medlem av det italienske sosialistpartiet i 1900.[14]. Han skreiv artiklar i ei lang rekke sosialistiske blad, før han vart redaktør for bladet «La Lotta di Classe» (Klassekampen).
Omdømet hans mellom Italias sosialistar vaks så sterkt at det vart sagt om han:
«Frå idag av, Benito, er du ikkje berre representant for Romagnas sosialistar, men il duce for alle revolusjonære sosialistar i heile Italia».[15]
Ergo kan me slå fast at fascismen er, slik Winston Churchill sa det, heimehøyrande på venstresida av det politiske spektrum.
GLOBALISERING OG GLOBALISME
’Globalisering’ er eitt heitt tema i vår tid. Også her vert skulda lagt på den politiske høgresida. Men også det er ei sanning med sterke modifikasjoner. Eg vil i det komande fremja tanken at ’globalisering’ ikkje er det same som ’globalisme’ – og ogso at ’globalisering’ ikkje er udelt negativt, avdi om ’globalisme’ er det.
Ein kan gjerne gå så langt som til å seia at ’globalisme’ er ei nynemning av ordet ’internasjonalisme’ – for å omgå dei negative konnotasjonane som ’internasjonalisme’ ber med seg. ’Internasjonalisme’ ber med seg koplingar til Marx og Engels, og med dei koplingane, kan ein ikkje bruka det til å svartmåla høgresida. Du kan gjerne ha med deg det kjende sitatet frå Josef Göbbels her:
«Ev du fortel ei lygn stor nok og vedheld å herma henne, kjem folk til sjuande og sist byrja å tru på henne. Løgna kan berre vedlikehaldast så lenge Staten kan tryggja folket frå det politiske, økonomiske og/eller dei militære fylgjene av lygna. Difor vert det ovviktig for Staten å bruka all si makt til å undertrykkja dissens, for sanninga er lygna sin dødsfiende, og dermed, er sanninga Statens fremste fiende.»[16]
IKKJE BERRE NEGATIVT
Men lat oss sjå på dei positive sidene med ’globalisering’. I ei globalisert verd kan til dømes eg og du reisa nær sagt kvar me vil, vitja kven me vil, eta kva mat me vil, og om me finn einkvan me elskar – gifta oss med denne personen – på nær sagt eigne premissar. Ekte ’globalisering’ handlar altså om fridom (les: liberalisme) og individualitet. Men om ein vrir litt på det, slik at yin vert yang, sit me att med ’globalismen’.
’Globalismen’ derimot snakkar varmt om ’einskap på tvers av landegrensor’ og er ein slag sekularisert «ekumenikk». Ein ivrar etter å riva ned grensone, skapa ei verdsregjering, eit diktatur som skal styra alle menneske på tvers av kulturar er til sjuande og sist ei samansmelting av sosialismens, fascismens og nazismens framste ideal – statsismen, for å skapa ein slag ytre einskap, som djupast set aldri blir anna enn ein falsk einskap. Me ser det same innan kyrkja, der ein sterk auke av truande let seg føra dithen at kristne må samlast – jamvel med den romersk-katolske kyrkja.
Dette handlar altså om staten si absolutte makt over deg og meg. Det handlar om at dine og mine born til eikvar tid kan takast i frå oss og setjast bort til indoktrinering. Me ser byrjinga av det alt i dag. I Noreg. Det handlar om fridom på staten – ikkje på individets – premiss, og den dagen dette vert ein røyndom – har ikkje manneætta lenge att.
Den amerikanske grunnlovsfaderen Samuel Adams sa i ein tale til den interstatlege regjeringa i Pennsylvania den 1. august 1776:
«Ver ved godt mot brør, landsmenn, dette handlar ikkje berre om fridom for oss sjølve, men om det skal finnast høve på jorda for individuell og åndeleg fridom». [17]
NORMALNASJONALISME OG FRIDOM
Noreg er eit ovfagert land. Men treng berre låna øyra til kva turistane seier, når dei kjem her for å sjå fjell og fjordar, fossefall og fiskevær.
Men det at Noreg er eit fagert land tyder ikkje at Noreg er eit betre land enn andre land. Fagrare å sjå til, på mange plan, ja visst, men også det avheng av auga som ser. Inst inne er korsom ikkje nordmenn det spor betre enn andre folk. I folkesjela hjå det norske folket finst det like mykje grums som hjå andre folkeslag.
Det viktige her er korsom at me merkar oss skilnaden mellom Noregs «Ja, vi elsker», Danmarks «Det er et yndigt land»; Sveriges «Du gamla, du fria!», USAs «Stars and Stripes forever» og den israelske «Hatikva» på den eine sida, og den opphavlege tyske nasjonalsongen:
«Deutschland, Deutschland über alles,
Über alles in der Welt,»[18].
Dette, vispa saman med Nietzsches syfilisperverterte tankar og tankane til ei rad tilsvarande kvasifilosofar leidde dette til ei bloddrenkt jord [19], der ultranasjonalismen vaks seg so sterk at folk flest (’mensjevikane’) let seg blinda av det røynelege mindretalet (’bolsjevikane’) og lukte augo for kva som hende.
Merk deg dette: Det at ein ikkje vil sjå det gale som hender, tyder ikkje at ein unnslepp den straffa som fylgjer bak. Slik er lova om årsak og verknad.
Ekte, og sunn, nasjonalisme handlar om at «her er eg fødd og her vil eg leva, og når tidi kjem vil eg ogso døy her.»[20] Akkurat som Ivar Aasen skriv, om nordmannen:
Utpå vetteren stundom han tenkte: Gjev eg var i eit varmare land
Men då vårsol i bakkarne blenkte, fekk han hug til si heimlege strand
Og når liderne grønkar som hagar, når det lavar av blomar på strå,
Og nær næter er ljose som dagar, kann han ingen stad venare sjå
Så tyder ikkje dette anna enn at eitkvart menneske har sine røter ein stad, og at desse røtene vanskeleg kan rotast opp; ikkje at alle andre må tykkja det same.
Det tyder heller ikkje at ein person frå ein nasjon ikkje kan finna seg ein ny nasjon og eit nytt folk å slå seg ned i, men ein må kunna rekna for sannlikt at den det gjeld sjølv ynskjer å bliva integrert i sitt nye samfunn, og respektera dei erveminne og sedar som rår der, om enn ikkje over natta. Det igjen tyder ikkje at den same må gje slepp på alle sine kulturelle røter, men vera villig til å tilpassa seg. Det skal me sjå nærare på i neste avsnitt.
INTEGRASJON
Likeeins må det samfunnet han/ho flytter til visseleg kunna rekna med at vedkomande vil lata seg integrera, slik moabittinna Rut, som trass i at hennar jødiske mann var daud, fylgde svigermor si til Israel – og vart israelinne –
«Ikkje tel meg til å snu att og ganga frå deg! for der du gjeng, vil eg og ganga, og der du stanar, der vil eg og stana. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du døyr, vil eg og døy, og der vil eg verta jorda. Herren late meg bøta for det no og sidan, om noko anna enn dauden skulde skilja meg frå deg!»[22]
Samstundes må dette vera eit personleg val, og kan i fridomens namn aldri tilskrivast statleg eller religiøs overstyring.
Ein muslim må vel reisa til Noreg og driva ’misjon’ for sin religion, for me har religionsfridom i Noreg, so lenge han spelar med opne kort om kva han gjer. Snikislamisering, femtekolonisering og invasjon – det takkar me nei til, for det hamnar i same korga som undergravingsverksemd.
For eigen del vil gjerne eta både Injerawhot frå Etiopia, og Chop Suey frå Kina og Chowder frå New England, eller ei herleg skål Borsch frå Ukraina, med ein god rjomeklatt i. Men det tyder ikkje at eg vil påtvingast halalkjøt gjenom manglande merking, eller alternativt ved eit seinare leite å neittast å eta kjøtkaker i brunsaus med kålstuing, og komler med saltkjøt og kålrotstappe.
Fridom handlar om at ein person frå Langtvekkistan eller der i kring gjerne skal ha fridom til å kle seg nasjonalt på nasjonale dagar og festdagar – slik som me gjeng kledd i bunad på tilsvarande dagar. Men ein gjeng då ikkje rundt i bunad til dagleg, gjer ein?
Tiedemand og Gude sine nasjonalromantiske fantasiar av norske bønder i bunad til kvardags er like utilpass i det daglege Noreg som muslimske kvinner i Burkha – i det daglege Noreg. Dette har ingenting med normalnasjonalisme å gjera – men botnar i super- eller ultra-nasjonalisme, som er eit vrengebilete av normalnasjonalisme.
EIN KONKLUDERANDE SLUTTDIGRESJON
I Apostelgjerningane 17:26-27 stend det «Han [Gud] har late alle folkeslag av eitt blod bu over heile jordkringen og fastsett dei visse tider og landemerke for deira bustad, for at dei skulde leita etter Gud, om dei då kunne kjenna og finna Han».
Av det skjønar me at nasjonsgrensene er noko som er sett av Gud, og dermed kan me slutta at ogso nasjonalismen/fedrelandskjærleiken er gjeven av Gud. Guds mål er at folk skal søkja Gud og finna honom, og dét gjer det ogso lettare å skjøna kvifor sosialismen – i alle sine ulike nyansar gjer alt dei kan for å vrengja nasjonalismen vekk frå sitt opphav.
Avdi eg er ein sovoren nasjonalist, som omtala ovanføre, men korkje ultranasjonalist eller supernasjonalist, kan eg med handa på hjarta kveda med i, «Ja, vi elsker!» Og du; eg syng gjerne andre verset òg, sjølv om det snedig vart utelete or skulesongbøkene alt på femti-talet, då arbeidet med å reisa den Europeiske Unionen byrja for fullt:
Dette landet Harald berget, med sin kjemperad
Dette landet Håkon verget, medens Øyvind kvad
På det landet Olav malte, korset med sitt blod!
Fra dets høye Sverre talte – Roma midt i mot!
Kan du det?
BOKSTØD
[1] Aschehoug.no <http://www.aschehoug.no/barnogungdom/katalog?productId=862849>
[2] Då Lenin og Stalin byrja kampen for å breia ut sitt syn i det russiske imperiet, var dei eit ’mindretalsparti’ – men valde medvite å bruka ordet ’bolsjevik’ av russisk большинство [bolshinistvo] som tyder ’fleirtal’, vel vitande at dei ikkje var eit røyneleg fleirtal – noko dei i grunnen heller aldri kom til å verta. Det motståande russiske ordet меньшинство [menshinistvo] som tyder mindretal – vart nytta mot opposisjonen, endå dei i tal var langt fleire enn ’bolsjevikane’. Denne medvitne bruken av ordet ’bolsjevik’ (og språkvrenginga) var med andre ord lykjelen til den propagandaen sosialismen bygde og byggjer på.
[3] Jamfør «1984».
[4] Brainyquote: George Orwell Quotes <http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/g/georgeorwe106349.html>
[5] Brainyquote: Samuel Adams Quotes:
<http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/s/samueladam169553.html>
[6] Eides Forlag, Bergen: 1951
[7] Her: forvitneleg parallell til Openberringsboki 22:18-19!
[8] Scott, Sir Walter: Marmion, Canto VI. Stanza 17
[9] Nazisme, samandraging av Nasjonal og Sosialisme frå partinamnet National Sosialistische Deutsche Arbeiter Partei (NSDAP).
[10] Norske medier har ein tendens til å vri også på dette ordet, og kallar den sekulærnasjonalistiske politikaren Avigdor Lieberman i Israel ”ultranasjonalist”, endå han berre er ålmenn nasjonalist – med sekulær- som førenemning.
[11] Sitert i Giacometti, Eric: Skyggeritualet, Cappelen-Damm 2009
[12] Wikipedia: Nürnberglovene <http://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%BCrnberglovene>
[13] Det er ikkje dermed sagt at August von Fallersleben la denne meininga i songen, men det gjorde nazistane.
[14] Churchill, Sir Winston: The Second World War, Volume 1: The Gathering Storm, p.12
[15] Wikipedia: Det italienske sosialistparti <http://no.wikipedia.org/wiki/Det_italienske_sosialistparti>
[16] Hermd i: Kirkpatrick, Ivone: Mussolini. A study in Power, New York, 1964, s. 49
[17] ThinkExist.com Quotations. “Joseph Goebbels quotes”. ThinkExist.com Quotations Online 1 Jul. 2011. 29 Aug. 2011 <http://einstein/quotes/joseph_goebbels/>
[18] Norsk: ”Tyskland, Tyskland, over alle – betr’ enn alle land på jord.”
[19] Nytt perspektiv på ”blut und boden” – blod og jord?
[20] Kfr. Sveriges nasjonalsong, ”Du gamla, du fria”: ” Nej, jag vill leva, jag vill dö, i Norden.”
[21] Rut 1:16
Syttande mai er som kjend nasjonaldagen vår. Det gjer faktisk syttande mai til ein dag der nasjonalismen, og nasjonalistiske kjensler, burde stå i høgsetet. Men den gang ei. Idag er det fy-fy å snakka positivt om nasjonalisme.
Vandemålet er og blir berre at ’bolsjevikane’, [2] om du tillet meg ordbruken, i stor grad har teke kontroll over språket vårt, som i reinaste George Orwell-stil har vakse til å verta overvelda av ’nytalen’ [3] der ord, har fått heilt andre meiningar enn det dei opphavleg hadde. «Dersom tanken kan korrumpera språket, kan òg språket korrumpera tanken», sa George Orwell.[4].
Dette vert òg stadfest av den amerikanske grunnlovsfaderen Samuel Adams:
«Kor forvridd greier vel ikkje ein tyrann med sine midlar pervertera orda si enkle meining.»[5]
GJENOM SPEGELEN
Ein annan britisk forfattar, Lewis Carroll [6], skriv i boka «Alice gjennom speilet og det hun fant der» at då Alice gjekk gjenom spegelen blei det svarte kvitt og det kvite svart. Det er eit godt bilete på vår tid.
For å greia dette nærare ut, lyt eg definera omgrepet ’nasjonalisme’ nærare.
Eit anna ord for ’nasjonalisme’ er ’fedrelandskjærleik’ . Det er det som er samla i fedrelandssongen vår, «Ja, vi elsker!» og som seier at «Ja!» me elskar dette landet, slik det reiser seg over vatni, furdut og verbite, dette landet som Harald berga, Håkon verga, og som Olav med blodet sitt malte krossen på. Dette landet, er me som nasjonalistar villige til å slå lægr for – og døy for, om so skulle vera... Det er ei kjensla eg trur dei aller fleste nordmenn og -kvinner deler.
Det er nasjonalisme i eit nataskal.
Kva er det då ’bolsjevikane’ meinar når dei snakkar om ’nasjonalisme’ i negativ ljossetting? Eg vågar hevda at det dei tenkjer på er ei vrenging av nasjonalismen som sovore, anten ved å leggja eitkvart til eller trekkja eitkvart frå nasjonalismen[6]. Sluttproduktet vert dermed noko heilt anna enn det røynelege, og noko me difor lyt taka oppgjerd med, med mindre me skal verta fanga i göbbelske snarer, eller som Sir Walter Scott seier det i det episke diktet «Marmion»:
«Åh, for ein vasete vev me vevar, når fyrst me freistar å forgjera». [7]
NAZISMEN OG ULTRANASJONALISMEN
Det sérmerkte med nazismen[8], er deira ultranasjonalistiske[9] framstilling av (serskilt) det tyske idealet som ’betre’ enn ’alle andre’ nasjonale ideal. Her er det viktig å skjøna at utlegginga av ordet ’nazisme’ er nasjonal-sosialisme. Det var ikkje minst dette som kom fram i det verset som ikkje lengre vert sunge offisielt som ein del av den tyske nasjonalsongen: «Deutschland, Deutschland, über alles».[10]
Med ultra- som førenemning meines med andre ord at nazismen ynskte å fremja sine såkalla verdiar, sine tankar, sin kultur som ’kulturelle verdiar’ meir verd, betre, finare og meir høgvyrd enn andre nasjonale kulturar, samstundes som den jødiske (og den judeo-kristne) kulturen vart stempla mindreverd og urein.
Av denne grunn fanst det ikkje rom for eit korkje internt eller ekstern ’fargerikt fellesskap’ i det tyske riket. Alt skulde einast, underleggjast, korrigerast og sentralstyras etter det tysk-kulturelle idealet. Den som ikkje ville bøya seg, bli eit A4-menneske, skulde pressast i kne. Den som ikkje let seg pressa i kne, måtte eliminerast. Ser du parallellar?
Grunntanken i islamsk filosofi – kjem til yta i kampropet «allahu aqbar» – allah er større. Det er difor ikkje til å undra seg over at Hitler og stormuftien av Jerusalem fann kvarandre gode vener – og at «stormuftien» Haj-Amin al-Husseini kunne seia: Halvmånen og Hakekrossen har ein sams fiende: Davidsstjerna [11].
Det er med botn i sovorne kulturar at det vert rom for tankar om ’dhimmi’ eller ’üntermensch’ – at det finst menneske som er mindre verd enn andre, noko som ikkje berre er i strid med Guds Ord, men med menneskerettane, slik dei er fasttømra i FN si verdserklæring – og før det i den amerikanske sjølvstendeerklæringa.
Med utspring i desse tankar, fekk ein fyrst dei såkalla Nürnberglovene[12], som mellom forbaud ’ariske’ tyskarar å gifta seg med jødar, og seinare fekk jødar heller ikkje sitja i t.d. offentlege posisjonar, eller inneha framståande posisjonar som advokatar, etc.
KOMMUNISMEN OG SUPERNASJONALISMEN
Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin og Josef Stalin sine læresetningar, var òg nasjonalistar, men dei var det som me kan kalla ’supernasjonalistiske’ eller alternativt ’internasjonalistiske’. Utlegginga av ordet ’supernasjonalisme’ tyder her ’over-’, ’høgvyrd’, ’ein betre form for’ nasjonalisme. I det ser me tanken om at ein ynskte eit internasjonalistisk samfunn – ei samla verd – under ein leiar – med ein sams ideologi; kommunismen, eller om du vil, sosialismen.
I den kommunistiske sfæra var det ikkje det kulturelle som var det viktigaste, men snarare det ideologiske. Også her skulle ein djupast set vera samde om alt – og difor var det heller ikkje her rom for eit røyneleg ’fargerikt fellesskap’.
Folk vart tvangsflytta frå ein del av landet – til ein annan. Dei fekk knapt ta med seg det dei stod og gjekk i, og på 24 timars varsel måtte heile familiar fara frå Riga til Omsk, frå Leningrad til Magadan, eller frå storbyen til der-ingen-skulde-tru-at-nokon-kunne-bu. Det var staten som rådde. Individet hadde inga røyneleg røyst.
All kultur vart korsom er ikkje knekt. Sume kulturelle verdiar, som mattradisjonar, songar og dikt, kunne ikkje køyvast, og desse vart difor naturleg, om enn unaturleg kontrollert, spreidd over heile det russiske imperiet. Slik hadde det seg at sibirske «pelmeni» vart ein interrussisk matrett, og ukrainsk «borsch» vart spreidd over heile Sovjetsamveldet.
Samstundes var det ved lov forbôde for sovjetiske kvinner å gifta seg med ikkje-sovjetiske borgarar. Det same gjaldt sovjetiske menn, arvematerialet korkje skulde eller kunne ’utvatnast’ eller ’svekkjast’ so og seia. Bestefar til kona mi, hevda, ifylgje kona mi, strengt at ingen av hans ætt nokon gong skulle giftast med ein ikkje-sovjetar. Parallellen til Nazi-Tyskland er tydeleg.
Grunntanken i ideologien er og blir dermed verande den same.
Her er det forvitneleg å trekkja fram Winston Churchill:
«Fascismen var skuggen av, eller kommunismens [ektefødde] stygge barn [...] På same måten som fascismen vart fødd av kommunismen, utvikla nazismen seg frå fascismen.» [13]
Mussolini, som grunna venstrevridde medier si forvrengning av røyndomen i og med ordet ’høgreekstrem’ var jo då også sosialist heile livet, oppkalla først etter tre sosialistiske revolusjonære av faren som var med i den 1ste Internasjonale, vart han medlem av det italienske sosialistpartiet i 1900.[14]. Han skreiv artiklar i ei lang rekke sosialistiske blad, før han vart redaktør for bladet «La Lotta di Classe» (Klassekampen).
Omdømet hans mellom Italias sosialistar vaks så sterkt at det vart sagt om han:
«Frå idag av, Benito, er du ikkje berre representant for Romagnas sosialistar, men il duce for alle revolusjonære sosialistar i heile Italia».[15]
Ergo kan me slå fast at fascismen er, slik Winston Churchill sa det, heimehøyrande på venstresida av det politiske spektrum.
GLOBALISERING OG GLOBALISME
’Globalisering’ er eitt heitt tema i vår tid. Også her vert skulda lagt på den politiske høgresida. Men også det er ei sanning med sterke modifikasjoner. Eg vil i det komande fremja tanken at ’globalisering’ ikkje er det same som ’globalisme’ – og ogso at ’globalisering’ ikkje er udelt negativt, avdi om ’globalisme’ er det.
Ein kan gjerne gå så langt som til å seia at ’globalisme’ er ei nynemning av ordet ’internasjonalisme’ – for å omgå dei negative konnotasjonane som ’internasjonalisme’ ber med seg. ’Internasjonalisme’ ber med seg koplingar til Marx og Engels, og med dei koplingane, kan ein ikkje bruka det til å svartmåla høgresida. Du kan gjerne ha med deg det kjende sitatet frå Josef Göbbels her:
«Ev du fortel ei lygn stor nok og vedheld å herma henne, kjem folk til sjuande og sist byrja å tru på henne. Løgna kan berre vedlikehaldast så lenge Staten kan tryggja folket frå det politiske, økonomiske og/eller dei militære fylgjene av lygna. Difor vert det ovviktig for Staten å bruka all si makt til å undertrykkja dissens, for sanninga er lygna sin dødsfiende, og dermed, er sanninga Statens fremste fiende.»[16]
IKKJE BERRE NEGATIVT
Men lat oss sjå på dei positive sidene med ’globalisering’. I ei globalisert verd kan til dømes eg og du reisa nær sagt kvar me vil, vitja kven me vil, eta kva mat me vil, og om me finn einkvan me elskar – gifta oss med denne personen – på nær sagt eigne premissar. Ekte ’globalisering’ handlar altså om fridom (les: liberalisme) og individualitet. Men om ein vrir litt på det, slik at yin vert yang, sit me att med ’globalismen’.
’Globalismen’ derimot snakkar varmt om ’einskap på tvers av landegrensor’ og er ein slag sekularisert «ekumenikk». Ein ivrar etter å riva ned grensone, skapa ei verdsregjering, eit diktatur som skal styra alle menneske på tvers av kulturar er til sjuande og sist ei samansmelting av sosialismens, fascismens og nazismens framste ideal – statsismen, for å skapa ein slag ytre einskap, som djupast set aldri blir anna enn ein falsk einskap. Me ser det same innan kyrkja, der ein sterk auke av truande let seg føra dithen at kristne må samlast – jamvel med den romersk-katolske kyrkja.
Dette handlar altså om staten si absolutte makt over deg og meg. Det handlar om at dine og mine born til eikvar tid kan takast i frå oss og setjast bort til indoktrinering. Me ser byrjinga av det alt i dag. I Noreg. Det handlar om fridom på staten – ikkje på individets – premiss, og den dagen dette vert ein røyndom – har ikkje manneætta lenge att.
Den amerikanske grunnlovsfaderen Samuel Adams sa i ein tale til den interstatlege regjeringa i Pennsylvania den 1. august 1776:
«Ver ved godt mot brør, landsmenn, dette handlar ikkje berre om fridom for oss sjølve, men om det skal finnast høve på jorda for individuell og åndeleg fridom». [17]
NORMALNASJONALISME OG FRIDOM
Noreg er eit ovfagert land. Men treng berre låna øyra til kva turistane seier, når dei kjem her for å sjå fjell og fjordar, fossefall og fiskevær.
Men det at Noreg er eit fagert land tyder ikkje at Noreg er eit betre land enn andre land. Fagrare å sjå til, på mange plan, ja visst, men også det avheng av auga som ser. Inst inne er korsom ikkje nordmenn det spor betre enn andre folk. I folkesjela hjå det norske folket finst det like mykje grums som hjå andre folkeslag.
Det viktige her er korsom at me merkar oss skilnaden mellom Noregs «Ja, vi elsker», Danmarks «Det er et yndigt land»; Sveriges «Du gamla, du fria!», USAs «Stars and Stripes forever» og den israelske «Hatikva» på den eine sida, og den opphavlege tyske nasjonalsongen:
«Deutschland, Deutschland über alles,
Über alles in der Welt,»[18].
Dette, vispa saman med Nietzsches syfilisperverterte tankar og tankane til ei rad tilsvarande kvasifilosofar leidde dette til ei bloddrenkt jord [19], der ultranasjonalismen vaks seg so sterk at folk flest (’mensjevikane’) let seg blinda av det røynelege mindretalet (’bolsjevikane’) og lukte augo for kva som hende.
Merk deg dette: Det at ein ikkje vil sjå det gale som hender, tyder ikkje at ein unnslepp den straffa som fylgjer bak. Slik er lova om årsak og verknad.
Ekte, og sunn, nasjonalisme handlar om at «her er eg fødd og her vil eg leva, og når tidi kjem vil eg ogso døy her.»[20] Akkurat som Ivar Aasen skriv, om nordmannen:
Utpå vetteren stundom han tenkte: Gjev eg var i eit varmare land
Men då vårsol i bakkarne blenkte, fekk han hug til si heimlege strand
Og når liderne grønkar som hagar, når det lavar av blomar på strå,
Og nær næter er ljose som dagar, kann han ingen stad venare sjå
Så tyder ikkje dette anna enn at eitkvart menneske har sine røter ein stad, og at desse røtene vanskeleg kan rotast opp; ikkje at alle andre må tykkja det same.
Det tyder heller ikkje at ein person frå ein nasjon ikkje kan finna seg ein ny nasjon og eit nytt folk å slå seg ned i, men ein må kunna rekna for sannlikt at den det gjeld sjølv ynskjer å bliva integrert i sitt nye samfunn, og respektera dei erveminne og sedar som rår der, om enn ikkje over natta. Det igjen tyder ikkje at den same må gje slepp på alle sine kulturelle røter, men vera villig til å tilpassa seg. Det skal me sjå nærare på i neste avsnitt.
INTEGRASJON
Likeeins må det samfunnet han/ho flytter til visseleg kunna rekna med at vedkomande vil lata seg integrera, slik moabittinna Rut, som trass i at hennar jødiske mann var daud, fylgde svigermor si til Israel – og vart israelinne –
«Ikkje tel meg til å snu att og ganga frå deg! for der du gjeng, vil eg og ganga, og der du stanar, der vil eg og stana. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du døyr, vil eg og døy, og der vil eg verta jorda. Herren late meg bøta for det no og sidan, om noko anna enn dauden skulde skilja meg frå deg!»[22]
Samstundes må dette vera eit personleg val, og kan i fridomens namn aldri tilskrivast statleg eller religiøs overstyring.
Ein muslim må vel reisa til Noreg og driva ’misjon’ for sin religion, for me har religionsfridom i Noreg, so lenge han spelar med opne kort om kva han gjer. Snikislamisering, femtekolonisering og invasjon – det takkar me nei til, for det hamnar i same korga som undergravingsverksemd.
For eigen del vil gjerne eta både Injerawhot frå Etiopia, og Chop Suey frå Kina og Chowder frå New England, eller ei herleg skål Borsch frå Ukraina, med ein god rjomeklatt i. Men det tyder ikkje at eg vil påtvingast halalkjøt gjenom manglande merking, eller alternativt ved eit seinare leite å neittast å eta kjøtkaker i brunsaus med kålstuing, og komler med saltkjøt og kålrotstappe.
Fridom handlar om at ein person frå Langtvekkistan eller der i kring gjerne skal ha fridom til å kle seg nasjonalt på nasjonale dagar og festdagar – slik som me gjeng kledd i bunad på tilsvarande dagar. Men ein gjeng då ikkje rundt i bunad til dagleg, gjer ein?
Tiedemand og Gude sine nasjonalromantiske fantasiar av norske bønder i bunad til kvardags er like utilpass i det daglege Noreg som muslimske kvinner i Burkha – i det daglege Noreg. Dette har ingenting med normalnasjonalisme å gjera – men botnar i super- eller ultra-nasjonalisme, som er eit vrengebilete av normalnasjonalisme.
EIN KONKLUDERANDE SLUTTDIGRESJON
I Apostelgjerningane 17:26-27 stend det «Han [Gud] har late alle folkeslag av eitt blod bu over heile jordkringen og fastsett dei visse tider og landemerke for deira bustad, for at dei skulde leita etter Gud, om dei då kunne kjenna og finna Han».
Av det skjønar me at nasjonsgrensene er noko som er sett av Gud, og dermed kan me slutta at ogso nasjonalismen/fedrelandskjærleiken er gjeven av Gud. Guds mål er at folk skal søkja Gud og finna honom, og dét gjer det ogso lettare å skjøna kvifor sosialismen – i alle sine ulike nyansar gjer alt dei kan for å vrengja nasjonalismen vekk frå sitt opphav.
Avdi eg er ein sovoren nasjonalist, som omtala ovanføre, men korkje ultranasjonalist eller supernasjonalist, kan eg med handa på hjarta kveda med i, «Ja, vi elsker!» Og du; eg syng gjerne andre verset òg, sjølv om det snedig vart utelete or skulesongbøkene alt på femti-talet, då arbeidet med å reisa den Europeiske Unionen byrja for fullt:
Dette landet Harald berget, med sin kjemperad
Dette landet Håkon verget, medens Øyvind kvad
På det landet Olav malte, korset med sitt blod!
Fra dets høye Sverre talte – Roma midt i mot!
Kan du det?
BOKSTØD
[1] Aschehoug.no <http://www.aschehoug.no/barnogungdom/katalog?productId=862849>
[2] Då Lenin og Stalin byrja kampen for å breia ut sitt syn i det russiske imperiet, var dei eit ’mindretalsparti’ – men valde medvite å bruka ordet ’bolsjevik’ av russisk большинство [bolshinistvo] som tyder ’fleirtal’, vel vitande at dei ikkje var eit røyneleg fleirtal – noko dei i grunnen heller aldri kom til å verta. Det motståande russiske ordet меньшинство [menshinistvo] som tyder mindretal – vart nytta mot opposisjonen, endå dei i tal var langt fleire enn ’bolsjevikane’. Denne medvitne bruken av ordet ’bolsjevik’ (og språkvrenginga) var med andre ord lykjelen til den propagandaen sosialismen bygde og byggjer på.
[3] Jamfør «1984».
[4] Brainyquote: George Orwell Quotes <http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/g/georgeorwe106349.html>
[5] Brainyquote: Samuel Adams Quotes:
<http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/s/samueladam169553.html>
[6] Eides Forlag, Bergen: 1951
[7] Her: forvitneleg parallell til Openberringsboki 22:18-19!
[8] Scott, Sir Walter: Marmion, Canto VI. Stanza 17
[9] Nazisme, samandraging av Nasjonal og Sosialisme frå partinamnet National Sosialistische Deutsche Arbeiter Partei (NSDAP).
[10] Norske medier har ein tendens til å vri også på dette ordet, og kallar den sekulærnasjonalistiske politikaren Avigdor Lieberman i Israel ”ultranasjonalist”, endå han berre er ålmenn nasjonalist – med sekulær- som førenemning.
[11] Sitert i Giacometti, Eric: Skyggeritualet, Cappelen-Damm 2009
[12] Wikipedia: Nürnberglovene <http://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%BCrnberglovene>
[13] Det er ikkje dermed sagt at August von Fallersleben la denne meininga i songen, men det gjorde nazistane.
[14] Churchill, Sir Winston: The Second World War, Volume 1: The Gathering Storm, p.12
[15] Wikipedia: Det italienske sosialistparti <http://no.wikipedia.org/wiki/Det_italienske_sosialistparti>
[16] Hermd i: Kirkpatrick, Ivone: Mussolini. A study in Power, New York, 1964, s. 49
[17] ThinkExist.com Quotations. “Joseph Goebbels quotes”. ThinkExist.com Quotations Online 1 Jul. 2011. 29 Aug. 2011 <http://einstein/quotes/joseph_goebbels/>
[18] Norsk: ”Tyskland, Tyskland, over alle – betr’ enn alle land på jord.”
[19] Nytt perspektiv på ”blut und boden” – blod og jord?
[20] Kfr. Sveriges nasjonalsong, ”Du gamla, du fria”: ” Nej, jag vill leva, jag vill dö, i Norden.”
[21] Rut 1:16
søndag 15. januar 2012
Rasisme – en definisjon
De aller fleste mennesker idag kjenner til ordet «rasisme». Men det betyr ikke at de kjenner ordet og ordets betydning.
Og da mener jeg ordets opprinnelige betydning.
Et par innledende presiseringer her. Undertegnede har en bachelorgrad i lingvistikk. Ikke med verdens beste karakter – men det er blant annet fordi jeg ikke bøyde meg for sensorenes ideologi under eksamen. Jeg tror nemlig at ord – så langt det er mulig bør beholde sin opprinnelige betydning, og dersom det ikke er mulig – så mener jeg at man simpelthen bør la ordet dø ut – eller tas ut av bruk.
Uten å skrive nevneverdig mer om denne tanken/forståelsen, vil jeg nevne ord som «demokrati» og «fundamentalisme» som gode eksempler på ord som på mange måter ikke lenger får lov til å bety det de egentlig gjør. Men det ordet vi skal se nærmere på her er ordet «rasisme».
For ordet «rasisme» var opprinnelig ikke et negativt ladet ord. Men: La meg understreke dette: Det var et adjektiv for en negativ ideologi. Det er noe helt annet. Ordet har sitt opphav i den tyske sosialistiske arbeider-bevegelsen, og kretsen omkring partiet NSDAP – National Sosialistische Deutsche Arbeiter Partei.
Da ordet ble presentert var det ment som et positivt ladet adjektiv – for nazistene – som skulle brukes til å fremme deres ideologi om rasetanken, om rasehygiene.
Her kommer vi inn på et meget interessant grenseområde. For de aller fleste er idag skjønt enige om at rasisme er noe negativt. Undertegnede inkludert. Men mange av dem som offisielt driver aktivt anti-rasisme-arbeid, klarer allikevel ikke å koble det historiske faktum at antisemittisme og rasisme faktisk er to alen av samme stykke.
Faktum er at antisemittisme og rasisme henger så sterkt sammen at rasismen henter sin kraft fra antisemittismen. Det betyr: Eliminer antisemittismen, så elimineres rasismen som en følge av det.
Bibelen sier for eksempel ingenting om raser. Rasetanken er fullstendig fremmed for Bibelen. Den sier, selv om vitenskapen vil avvise tanken at alle verdens «raser» (les: folkegrupper) har sitt opphav i tre brødre, sønner av én mann og én kvinne, nemlig Shem, Kham og Jafet. Det betyr igjen at (selv om det fins ulike blodtyper) at alle mennesker er av samme blod (roten: Noakh). Forskjellen er at de tre brødrene hadde ulik pigmenttetthet i huden, som igjen førte til tilsynelatende forskjellige hudfarger.
Derfor er det riktigere å snakke om «folkegrupper», enn raser. Men på grunn av evolusjonismen (dvs. den religionen som baserer seg på evolusjonsteorien) ikke kan/vil akseptere at Bibelen faktisk har rett i dette, blir tanken om at det fins ulike raser videreført.
Fikk du med deg det? Jeg hevder altså at det er den såkalte «vitenskapens» skyld at vi overhodet snakker om raser i vår tid – og derfor også rasisme.
Ergo må ikke akademikere på venstresiden komme her og komme her og hevde at det er Bibelen og kristendommen som er skyld i rasismen. Det er og forblir et vikarierende argument. Hitler og hans menn var nemlig forstokkede evolusjonister alle som én. Det fantes ikke én eneste av dem som trodde på Bibelen. Men den saken skal jeg komme tilbake ved en senere anledning.
For all del. Dette blogginnlegget er ikke ment som et angrep mot «viten» og «vitenskap», bare «vitenskap på ville veier».
Det er derfor viktigere enn noensinne å ta et oppgjør med denne villfarne «vitenskapen» og begynne på nytt med «tabula rasa», så å si. Eller som amerikanerne ville ha sagt det: Set the record straight.
Vi trenger å vende oss bort fra de eteriske måleenhetene, og gjeninnføre forståelsen av absolutter. Uten det blir som dåraktige mennesker som bygger vårt hus på sand i stedet for å bygge vårt hus på fjell, som det står i Bibelen.
For du vet vel hva som skjer om du ikke bygger huset ditt på fjell? Hvis ikke du vet det, ta deg en tur til Byneset i Trondheim og se deg om... og ta deretter det du ser der i overført betydning med deg inn i samfunnsfilosofien.
Og da mener jeg ordets opprinnelige betydning.
Et par innledende presiseringer her. Undertegnede har en bachelorgrad i lingvistikk. Ikke med verdens beste karakter – men det er blant annet fordi jeg ikke bøyde meg for sensorenes ideologi under eksamen. Jeg tror nemlig at ord – så langt det er mulig bør beholde sin opprinnelige betydning, og dersom det ikke er mulig – så mener jeg at man simpelthen bør la ordet dø ut – eller tas ut av bruk.
Uten å skrive nevneverdig mer om denne tanken/forståelsen, vil jeg nevne ord som «demokrati» og «fundamentalisme» som gode eksempler på ord som på mange måter ikke lenger får lov til å bety det de egentlig gjør. Men det ordet vi skal se nærmere på her er ordet «rasisme».
For ordet «rasisme» var opprinnelig ikke et negativt ladet ord. Men: La meg understreke dette: Det var et adjektiv for en negativ ideologi. Det er noe helt annet. Ordet har sitt opphav i den tyske sosialistiske arbeider-bevegelsen, og kretsen omkring partiet NSDAP – National Sosialistische Deutsche Arbeiter Partei.
Da ordet ble presentert var det ment som et positivt ladet adjektiv – for nazistene – som skulle brukes til å fremme deres ideologi om rasetanken, om rasehygiene.
Her kommer vi inn på et meget interessant grenseområde. For de aller fleste er idag skjønt enige om at rasisme er noe negativt. Undertegnede inkludert. Men mange av dem som offisielt driver aktivt anti-rasisme-arbeid, klarer allikevel ikke å koble det historiske faktum at antisemittisme og rasisme faktisk er to alen av samme stykke.
Faktum er at antisemittisme og rasisme henger så sterkt sammen at rasismen henter sin kraft fra antisemittismen. Det betyr: Eliminer antisemittismen, så elimineres rasismen som en følge av det.
Bibelen sier for eksempel ingenting om raser. Rasetanken er fullstendig fremmed for Bibelen. Den sier, selv om vitenskapen vil avvise tanken at alle verdens «raser» (les: folkegrupper) har sitt opphav i tre brødre, sønner av én mann og én kvinne, nemlig Shem, Kham og Jafet. Det betyr igjen at (selv om det fins ulike blodtyper) at alle mennesker er av samme blod (roten: Noakh). Forskjellen er at de tre brødrene hadde ulik pigmenttetthet i huden, som igjen førte til tilsynelatende forskjellige hudfarger.
Derfor er det riktigere å snakke om «folkegrupper», enn raser. Men på grunn av evolusjonismen (dvs. den religionen som baserer seg på evolusjonsteorien) ikke kan/vil akseptere at Bibelen faktisk har rett i dette, blir tanken om at det fins ulike raser videreført.
Fikk du med deg det? Jeg hevder altså at det er den såkalte «vitenskapens» skyld at vi overhodet snakker om raser i vår tid – og derfor også rasisme.
Ergo må ikke akademikere på venstresiden komme her og komme her og hevde at det er Bibelen og kristendommen som er skyld i rasismen. Det er og forblir et vikarierende argument. Hitler og hans menn var nemlig forstokkede evolusjonister alle som én. Det fantes ikke én eneste av dem som trodde på Bibelen. Men den saken skal jeg komme tilbake ved en senere anledning.
For all del. Dette blogginnlegget er ikke ment som et angrep mot «viten» og «vitenskap», bare «vitenskap på ville veier».
Det er derfor viktigere enn noensinne å ta et oppgjør med denne villfarne «vitenskapen» og begynne på nytt med «tabula rasa», så å si. Eller som amerikanerne ville ha sagt det: Set the record straight.
Vi trenger å vende oss bort fra de eteriske måleenhetene, og gjeninnføre forståelsen av absolutter. Uten det blir som dåraktige mennesker som bygger vårt hus på sand i stedet for å bygge vårt hus på fjell, som det står i Bibelen.
For du vet vel hva som skjer om du ikke bygger huset ditt på fjell? Hvis ikke du vet det, ta deg en tur til Byneset i Trondheim og se deg om... og ta deretter det du ser der i overført betydning med deg inn i samfunnsfilosofien.
La ordspillene leve!
La det være sagt fra først av. Jeg så ikke Spellemannsprisen. Det har jeg ikke gjort på flere år. Men så blir jeg altså presentert for at Tshawe Baqwa har blitt fornærmet av et uskyldig ordspill, «mokkamann».
Først og fremst: «Mokka» er et begrep som stammer fra den arabisk/jemenittiske byen med samme navn, som i århundrer var den store utskipningshavnen for kaffe, og som er spesielt identifisert med en kaffeblanding med innslag av sjokolade i smaken.
La meg presisere mitt ståsted enda kraftigere. Jeg er født i en tid da det var akseptabelt å bruke ordet «neger», og slik jeg tenker er det ikke mindre akseptabelt å bruke det idag heller – fordi det simpelthen er et norsk ord avledet fra latin, og betyr «svart». Hjemme i huset hos foreldrene mine fins det fortsatt et «kaffeservise» som er spesielt laget for å drikka «mokka» - sterk kaffe med et snev av sjokoladesmak i, og hvis Tshawe Baqwa vil la seg fornærme av det – bør han virkelig ta seg en skikkelig hjernevask i grønnsåpe – gjerne med furunål.
Det fins ingen grunn til å identifisere ordet «neger» med ordet «nigger». Overhodet ingen.
Jeg kjenner en rekke mennesker som bruker begrepet «sjokoladegutt», respektive «sjokoladejente» når en eller annen i deres relativt nære omgangskrets har fått en sønn eller datter med en neger, eller annen mørkhudet person.
Det liker ikke jeg. Det synes jeg er respektløst. I alle fall langt mer respektløst enn å bruke «mokkamann».
OK, jeg forstår at Tshawe Baqwa syntes å høre «møkkamann» i det som ble sagt. Men det var ikke det som ble sagt.
Videre: Hvis det var det som ble oppfattet, kan vi da vente at Tshawe skal kreve at Nidar skal slutte å produsere «Mokkabønner»? Ja, for det kan jo oppfattes som «møkka-bønder». Eller hva med «Mokkatrøffel» eller «mokka-iskrem»?
Skal vi kanskje forby Ricky Martin å synge: «Her skin’s the color Mocha»?
Det er på tide at den politiske korrektheten blir tatt av dage. Den er skadelig for kultur, såvel som språk. Den skaper et surt samfunn – fordi man, når man ikke kan bruke humoren til det humoren er ment å skulle brukes til – og å løse opp i frustrasjoner, da sitter man ene og alene igjen med voldsbruk som alternativ.
Jeg kan ikke med min beste vilje tro at Tshawe ønsker mer vold i samfunnet. Hvor, for eksempel hadde discomusikken vært hvis ikke Boney M hadde spilt så mye på det «svarte» og på det å være «neger» i musikken sin?
Det er på tide at negrene tar tilbake stoltheten over å være nettopp det, neger/svart. Slutt å danse etter fløytespillet til mennesker som ønsker å skape uro og ufred ved å få hele verden til å danse etter politisk korrekt nissevas.
Først og fremst: «Mokka» er et begrep som stammer fra den arabisk/jemenittiske byen med samme navn, som i århundrer var den store utskipningshavnen for kaffe, og som er spesielt identifisert med en kaffeblanding med innslag av sjokolade i smaken.
La meg presisere mitt ståsted enda kraftigere. Jeg er født i en tid da det var akseptabelt å bruke ordet «neger», og slik jeg tenker er det ikke mindre akseptabelt å bruke det idag heller – fordi det simpelthen er et norsk ord avledet fra latin, og betyr «svart». Hjemme i huset hos foreldrene mine fins det fortsatt et «kaffeservise» som er spesielt laget for å drikka «mokka» - sterk kaffe med et snev av sjokoladesmak i, og hvis Tshawe Baqwa vil la seg fornærme av det – bør han virkelig ta seg en skikkelig hjernevask i grønnsåpe – gjerne med furunål.
Det fins ingen grunn til å identifisere ordet «neger» med ordet «nigger». Overhodet ingen.
Jeg kjenner en rekke mennesker som bruker begrepet «sjokoladegutt», respektive «sjokoladejente» når en eller annen i deres relativt nære omgangskrets har fått en sønn eller datter med en neger, eller annen mørkhudet person.
Det liker ikke jeg. Det synes jeg er respektløst. I alle fall langt mer respektløst enn å bruke «mokkamann».
OK, jeg forstår at Tshawe Baqwa syntes å høre «møkkamann» i det som ble sagt. Men det var ikke det som ble sagt.
Videre: Hvis det var det som ble oppfattet, kan vi da vente at Tshawe skal kreve at Nidar skal slutte å produsere «Mokkabønner»? Ja, for det kan jo oppfattes som «møkka-bønder». Eller hva med «Mokkatrøffel» eller «mokka-iskrem»?
Skal vi kanskje forby Ricky Martin å synge: «Her skin’s the color Mocha»?
Det er på tide at den politiske korrektheten blir tatt av dage. Den er skadelig for kultur, såvel som språk. Den skaper et surt samfunn – fordi man, når man ikke kan bruke humoren til det humoren er ment å skulle brukes til – og å løse opp i frustrasjoner, da sitter man ene og alene igjen med voldsbruk som alternativ.
Jeg kan ikke med min beste vilje tro at Tshawe ønsker mer vold i samfunnet. Hvor, for eksempel hadde discomusikken vært hvis ikke Boney M hadde spilt så mye på det «svarte» og på det å være «neger» i musikken sin?
Det er på tide at negrene tar tilbake stoltheten over å være nettopp det, neger/svart. Slutt å danse etter fløytespillet til mennesker som ønsker å skape uro og ufred ved å få hele verden til å danse etter politisk korrekt nissevas.
lørdag 14. januar 2012
Om å bevege verden
Ayn Rands monumentale roman «Atlas Shrugged» (De som beveger verden) fra 1957 er en monumental opplevelse – ikke minst for den selvstendig tenkende. Jeg er, som idealistisk kapitalist – individualist og ytringsfrihetsfundamentalist glad over at del 2 av filmatiseringen av boken snart kommer på det hvite lerret.
«Atlas Shrugged» er ikke bare et regjeringskritisk dokument, men dét også, og passer meget godt sammen med Henry David Thoreau’s eminente skrift om sivil ulydighet, dvs. for den lese- og tenke-interesserte.
PRO-KAPITALISTISK
Ayn Rand er kjent spesielt for sin absolutte støtte til kapitalismen. Dette blir ofte tatt ille opp i vår tid, fordi nesten ingen, midt oppe i en verdensomspennende krise, er kjent med kapitalismens grunnleggende prinsipper – hvor sosialismen ikke bare daglig vises å ha spilt fallitt – med sin egen variant av kapitalismen, statskapitalismen – også kalt «bogus capitalism» - er hovedårsaken til krisen.
En sentral skikkelse i «Atlas Shrugged» er Wesley Mouch, mannen som går i bresjen for å bryte ned økonomien ved hjelp av innføring av sosialistisk-økonomisk tankegang over hele fjøla.
Det fins mange paralleller til ham i Amerika i dag, men den som ligger nærmest bildet av idéen er Barney Frank (demokrat fra Massachusetts) som var mannen som presset gjennom de såkalte subprimære lånene via bankene Fannie Mae og Freddie Mac – og dermed faktisk presset fram bankkrisen i Amerika, og som med hjelp av Clintonistas-regjeringen spredte seg som præriebrann over hele verden. Da det skjedde, uttalte mr. Frank: «Den eneste måten å rydde opp i dette på er å gi oss enda større fullmakter [til å ødelegge enda mer, min kommentar!]»
IKKE-TENKENDE KRITIKERE
De fleste av «Atlas Shruggeds» kritikere kan i beste fall sies å ha feilforstått boken. De færreste av dem har knapt lest den. For boken er ikke bare et regjeringskritisk dokument, men også en sterk kritisk røst mot «big business» - som ikke nødvendigvis baserer seg på ekte – og sunn – kapitalisme.
Den største «skurken» i dramaet er da også nettopp en «big business mogul,» konsernsjef James Taggart, lederen for det største jernbanefirmaet i USA (i romanen) som faktisk tenker helt identisk med den sosialistiske destroyeren Mouch (interessant nok betyr ’Mouch’ – ’unnasluntrer’, som jo er et typisk trekk for dem som har gjort seg avhengige av den falske kapitalismen, i stedet for å slippe markedet fritt – og la den ekte kapitalismen styre.)
Det er her «Atlas Shruggeds» budskap ligger. For de blant de store businessmennene – som virkelig tenker sunt og rett, økonomisk sett, og som blir urettferdig forfulgt av regjeringen, de pakker sekken og reiser bort. Til et ukjent sted.
Det er disse som har gitt navnet til den norske oversettelsen: «De som beveger verden».
For hva skjer når de som beveger verden forsvinner? Med verden, mener jeg? Jo, da stanser verden, eller som Ayn Rand selv implikerte i tittelen: «Hvis Atlas trekker på skuldrene, hva skjer da med verden ?» .
Jeg skal ikke presentere mer av handlingen i boken selv, bare fortelle at boken nesten er skremmende «profetisk». Hvis du ikke har lest den – og er tilhenger av frihet – økonomisk, såvel som åndelig og fysisk, er denne boken en nødvendighet å lese.
Det er bare en bok som selger mer enn «Atlas Shrugged» i USA, og den boken har også jødiske røtter. Akkurat som den sunne og gode kapitalismen har det.
Jeg er ikke enig i alt Ayn Rand stod for. Men svært mye. Som henne er jeg individualist, men også liberalist (amerikansk: libertarian). Jeg er sterk tilhenger av at menneskerettighetene er absolutte, ugjendrivelige og udiskutable, og jeg tror at dersom den andre verdenskrig aldri hadde skjedd, og Ayn Rand hadde kommet dithen at hun hadde besøkt Norge – da hadde hun funnet en medkjemper, ikke minst i Moritz Rabinowitz, og en annen ting: Einar Gerhardsen hadde aldri blitt statsminister i Norge.
Og da hadde kanskje Norge fremdeles vært et fritt og godt land å leve i.
«Atlas Shrugged» er ikke bare et regjeringskritisk dokument, men dét også, og passer meget godt sammen med Henry David Thoreau’s eminente skrift om sivil ulydighet, dvs. for den lese- og tenke-interesserte.
PRO-KAPITALISTISK
Ayn Rand er kjent spesielt for sin absolutte støtte til kapitalismen. Dette blir ofte tatt ille opp i vår tid, fordi nesten ingen, midt oppe i en verdensomspennende krise, er kjent med kapitalismens grunnleggende prinsipper – hvor sosialismen ikke bare daglig vises å ha spilt fallitt – med sin egen variant av kapitalismen, statskapitalismen – også kalt «bogus capitalism» - er hovedårsaken til krisen.
En sentral skikkelse i «Atlas Shrugged» er Wesley Mouch, mannen som går i bresjen for å bryte ned økonomien ved hjelp av innføring av sosialistisk-økonomisk tankegang over hele fjøla.
Det fins mange paralleller til ham i Amerika i dag, men den som ligger nærmest bildet av idéen er Barney Frank (demokrat fra Massachusetts) som var mannen som presset gjennom de såkalte subprimære lånene via bankene Fannie Mae og Freddie Mac – og dermed faktisk presset fram bankkrisen i Amerika, og som med hjelp av Clintonistas-regjeringen spredte seg som præriebrann over hele verden. Da det skjedde, uttalte mr. Frank: «Den eneste måten å rydde opp i dette på er å gi oss enda større fullmakter [til å ødelegge enda mer, min kommentar!]»
IKKE-TENKENDE KRITIKERE
De fleste av «Atlas Shruggeds» kritikere kan i beste fall sies å ha feilforstått boken. De færreste av dem har knapt lest den. For boken er ikke bare et regjeringskritisk dokument, men også en sterk kritisk røst mot «big business» - som ikke nødvendigvis baserer seg på ekte – og sunn – kapitalisme.
Den største «skurken» i dramaet er da også nettopp en «big business mogul,» konsernsjef James Taggart, lederen for det største jernbanefirmaet i USA (i romanen) som faktisk tenker helt identisk med den sosialistiske destroyeren Mouch (interessant nok betyr ’Mouch’ – ’unnasluntrer’, som jo er et typisk trekk for dem som har gjort seg avhengige av den falske kapitalismen, i stedet for å slippe markedet fritt – og la den ekte kapitalismen styre.)
Det er her «Atlas Shruggeds» budskap ligger. For de blant de store businessmennene – som virkelig tenker sunt og rett, økonomisk sett, og som blir urettferdig forfulgt av regjeringen, de pakker sekken og reiser bort. Til et ukjent sted.
Det er disse som har gitt navnet til den norske oversettelsen: «De som beveger verden».
For hva skjer når de som beveger verden forsvinner? Med verden, mener jeg? Jo, da stanser verden, eller som Ayn Rand selv implikerte i tittelen: «Hvis Atlas trekker på skuldrene, hva skjer da med verden ?» .
Jeg skal ikke presentere mer av handlingen i boken selv, bare fortelle at boken nesten er skremmende «profetisk». Hvis du ikke har lest den – og er tilhenger av frihet – økonomisk, såvel som åndelig og fysisk, er denne boken en nødvendighet å lese.
Det er bare en bok som selger mer enn «Atlas Shrugged» i USA, og den boken har også jødiske røtter. Akkurat som den sunne og gode kapitalismen har det.
Jeg er ikke enig i alt Ayn Rand stod for. Men svært mye. Som henne er jeg individualist, men også liberalist (amerikansk: libertarian). Jeg er sterk tilhenger av at menneskerettighetene er absolutte, ugjendrivelige og udiskutable, og jeg tror at dersom den andre verdenskrig aldri hadde skjedd, og Ayn Rand hadde kommet dithen at hun hadde besøkt Norge – da hadde hun funnet en medkjemper, ikke minst i Moritz Rabinowitz, og en annen ting: Einar Gerhardsen hadde aldri blitt statsminister i Norge.
Og da hadde kanskje Norge fremdeles vært et fritt og godt land å leve i.
fredag 13. januar 2012
Noen provoserende spørsmål
Er du klar for å bli provosert? Jeg har nemlig tenkt å gjøre akkurat det. I det minste har jeg tenkt og forsøke å provosere tankene dine.
Sentrum i saken er en person som de fleste etterhvert er blitt vant med å omtale som terrorist, Anders Behring Breivik.
Problemet er at her har det oppstått noen vanskeligheter. La meg forsøke å forklare hva jeg mener, hvor jeg vil hen og hvordan jeg tenker. For å klargjøre det, må vi hoppe litt tilbake i tid, cirka fem år.
Natt til 17. september 2006 ble synagogen til Det Mosaiske Trossamfund i Bergstien i Oslo beskutt. En norsk-pakistaner ved navn Arfan Bhatti ble arrestert og først anklaget for medvirkning til terror. Men Bhatti, og hans advokater argumenterte så godt imot bruken av begrepet terror at rettsapparatet trodde ham – og påstandene om at han kunne dømmes som terrorist ble avvist; etter det vi har forstått ’fordi angrepet på synagogen ikke var et angrep på en nasjon’, men snarere en gruppe innen en nasjon.
Ha det i bakhodet om du vil, når vi nå går videre. La oss så hoppe fram i tiden igjen, til omtrent for en måneds tid siden.
Den 14. desember 2011 gikk en belgisk marokkaner ved navn Nordine (variant av Nureddin) Amrani til angrep på og drepte tre andre mennesker og skadet 125 andre fysisk og ytterligere noen titalls psykisk i byen Liege i Belgia. Deretter tok han sitt eget liv.
Men ifølge belgiske myndigheter; riktignok dersom norske medier gjengir uttalelsene korrekt; er det ikke snakk om terror – fordi Amrani var alene om udåden.
Hvis du har lest nøye nok i det ovenstående, forstår du sikkert hvor jeg vil hen.
I Norge, etter 22. juli 2011, har Anders Behring Breivik, nesten utelukkende blitt kalt «terrorist» og i noen få tilfeller «massemorder».
Men dersom man tar de to ovennevnte tilfellene med i regnestykket kommer man ikke bort fra å stille følgende provoserende spørsmål (som for enkelte kanskje er mer provoserende enn andre):
1. Anders Behring Breivik gikk i likhet med Arfan Bhatti ikke til angrep på en nasjon, men på en politisk gruppering i en nasjon (AUF). Hvordan kan man da, juridisk sett – og i lys av juridisk presedens, slå fast at Breivik (som jeg absolutt mener er skyldig i massedrap; og bør straffes med lovens strengeste straff) kan kalles, og ergo dømmes som ’terrorist’?
2. Det har videre blitt hevdet at Anders Behring Breivik ikke var alene om udåden, men politiet i Norge synes, tross utsagn fra mange som var tilstede på Utøya, å ha sluttet seg til at han var alene. Ser man dette i lys av de belgiske myndighetenes angivelige uttalelse om at det «ikke er snakk om terror», fordi han var alene om udåden, hvilken virkning vil da det få for Anders Behring Breivik, dersom det norske politiets påstander om at også han var alene blir stående? Da kan vel ikke Anders Behring Breivik heller dømmes som ’terrorist’; eller?
Misforstå meg ikke. Hadde jeg hatt noe med lovgivningen i Norge å gjøre, hadde straffeutmålingen for mord/drap og voldtekter blitt langt strengere utmålt. Jeg er av den oppfatningen at ett liv skal straffes med ett liv, om ikke med dødstraff – så i det minste med én mannsalder i fengsel for hvert liv som har blitt skadd/ødelagt.
Det hadde i såfall ført til at Anders Behring Breivik kunne ha blitt idømt 77 ganger 30 år i fengsel, altså 2310 år. Han hadde altså aldri mer kommet ut igjen.
Det er imidlertid ikke det viktigste spørsmålet. Det må være, og det spørsmålet må nødvendigvis besvares før saken tas opp til doms, hvis han da ikke enten blir endelig fastslått å være paranoid schizofren, eller blir drept – enten av en hevnlysten eller på betimelig vis skulle komme til å dø før eller under rettssaken:
Kan Anders Behring Breivik dømmes som ’terrorist’ – eller må han simpelthen dømmes som massemorder?
Sentrum i saken er en person som de fleste etterhvert er blitt vant med å omtale som terrorist, Anders Behring Breivik.
Problemet er at her har det oppstått noen vanskeligheter. La meg forsøke å forklare hva jeg mener, hvor jeg vil hen og hvordan jeg tenker. For å klargjøre det, må vi hoppe litt tilbake i tid, cirka fem år.
Natt til 17. september 2006 ble synagogen til Det Mosaiske Trossamfund i Bergstien i Oslo beskutt. En norsk-pakistaner ved navn Arfan Bhatti ble arrestert og først anklaget for medvirkning til terror. Men Bhatti, og hans advokater argumenterte så godt imot bruken av begrepet terror at rettsapparatet trodde ham – og påstandene om at han kunne dømmes som terrorist ble avvist; etter det vi har forstått ’fordi angrepet på synagogen ikke var et angrep på en nasjon’, men snarere en gruppe innen en nasjon.
Ha det i bakhodet om du vil, når vi nå går videre. La oss så hoppe fram i tiden igjen, til omtrent for en måneds tid siden.
Den 14. desember 2011 gikk en belgisk marokkaner ved navn Nordine (variant av Nureddin) Amrani til angrep på og drepte tre andre mennesker og skadet 125 andre fysisk og ytterligere noen titalls psykisk i byen Liege i Belgia. Deretter tok han sitt eget liv.
Men ifølge belgiske myndigheter; riktignok dersom norske medier gjengir uttalelsene korrekt; er det ikke snakk om terror – fordi Amrani var alene om udåden.
Hvis du har lest nøye nok i det ovenstående, forstår du sikkert hvor jeg vil hen.
I Norge, etter 22. juli 2011, har Anders Behring Breivik, nesten utelukkende blitt kalt «terrorist» og i noen få tilfeller «massemorder».
Men dersom man tar de to ovennevnte tilfellene med i regnestykket kommer man ikke bort fra å stille følgende provoserende spørsmål (som for enkelte kanskje er mer provoserende enn andre):
1. Anders Behring Breivik gikk i likhet med Arfan Bhatti ikke til angrep på en nasjon, men på en politisk gruppering i en nasjon (AUF). Hvordan kan man da, juridisk sett – og i lys av juridisk presedens, slå fast at Breivik (som jeg absolutt mener er skyldig i massedrap; og bør straffes med lovens strengeste straff) kan kalles, og ergo dømmes som ’terrorist’?
2. Det har videre blitt hevdet at Anders Behring Breivik ikke var alene om udåden, men politiet i Norge synes, tross utsagn fra mange som var tilstede på Utøya, å ha sluttet seg til at han var alene. Ser man dette i lys av de belgiske myndighetenes angivelige uttalelse om at det «ikke er snakk om terror», fordi han var alene om udåden, hvilken virkning vil da det få for Anders Behring Breivik, dersom det norske politiets påstander om at også han var alene blir stående? Da kan vel ikke Anders Behring Breivik heller dømmes som ’terrorist’; eller?
Misforstå meg ikke. Hadde jeg hatt noe med lovgivningen i Norge å gjøre, hadde straffeutmålingen for mord/drap og voldtekter blitt langt strengere utmålt. Jeg er av den oppfatningen at ett liv skal straffes med ett liv, om ikke med dødstraff – så i det minste med én mannsalder i fengsel for hvert liv som har blitt skadd/ødelagt.
Det hadde i såfall ført til at Anders Behring Breivik kunne ha blitt idømt 77 ganger 30 år i fengsel, altså 2310 år. Han hadde altså aldri mer kommet ut igjen.
Det er imidlertid ikke det viktigste spørsmålet. Det må være, og det spørsmålet må nødvendigvis besvares før saken tas opp til doms, hvis han da ikke enten blir endelig fastslått å være paranoid schizofren, eller blir drept – enten av en hevnlysten eller på betimelig vis skulle komme til å dø før eller under rettssaken:
Kan Anders Behring Breivik dømmes som ’terrorist’ – eller må han simpelthen dømmes som massemorder?
Abonner på:
Innlegg (Atom)