Rasisme – en definisjon

De aller fleste mennesker idag kjenner til ordet «rasisme». Men det betyr ikke at de kjenner ordet og ordets betydning.

Og da mener jeg ordets opprinnelige betydning.

Et par innledende presiseringer her. Undertegnede har en bachelorgrad i lingvistikk. Ikke med verdens beste karakter – men det er blant annet fordi jeg ikke bøyde meg for sensorenes ideologi under eksamen. Jeg tror nemlig at ord – så langt det er mulig bør beholde sin opprinnelige betydning, og dersom det ikke er mulig – så mener jeg at man simpelthen bør la ordet dø ut – eller tas ut av bruk.

Uten å skrive nevneverdig mer om denne tanken/forståelsen, vil jeg nevne ord som «demokrati» og «fundamentalisme» som gode eksempler på ord som på mange måter ikke lenger får lov til å bety det de egentlig gjør. Men det ordet vi skal se nærmere på her er ordet «rasisme».

For ordet «rasisme» var opprinnelig ikke et negativt ladet ord. Men: La meg understreke dette: Det var et adjektiv for en negativ ideologi. Det er noe helt annet. Ordet har sitt opphav i den tyske sosialistiske arbeider-bevegelsen, og kretsen omkring partiet NSDAP – National Sosialistische Deutsche Arbeiter Partei.

Da ordet ble presentert var det ment som et positivt ladet adjektiv – for nazistene – som skulle brukes til å fremme deres ideologi om rasetanken, om rasehygiene.

Her kommer vi inn på et meget interessant grenseområde. For de aller fleste er idag skjønt enige om at rasisme er noe negativt. Undertegnede inkludert. Men mange av dem som offisielt driver aktivt anti-rasisme-arbeid, klarer allikevel ikke å koble det historiske faktum at antisemittisme og rasisme faktisk er to alen av samme stykke.

Faktum er at antisemittisme og rasisme henger så sterkt sammen at rasismen henter sin kraft fra antisemittismen. Det betyr: Eliminer antisemittismen, så elimineres rasismen som en følge av det.

Bibelen sier for eksempel ingenting om raser. Rasetanken er fullstendig fremmed for Bibelen. Den sier, selv om vitenskapen vil avvise tanken at alle verdens «raser» (les: folkegrupper) har sitt opphav i tre brødre, sønner av én mann og én kvinne, nemlig Shem, Kham og Jafet. Det betyr igjen at (selv om det fins ulike blodtyper) at alle mennesker er av samme blod (roten: Noakh). Forskjellen er at de tre brødrene hadde ulik pigmenttetthet i huden, som igjen førte til tilsynelatende forskjellige hudfarger.

Derfor er det riktigere å snakke om «folkegrupper», enn raser. Men på grunn av evolusjonismen (dvs. den religionen som baserer seg på evolusjonsteorien) ikke kan/vil akseptere at Bibelen faktisk har rett i dette, blir tanken om at det fins ulike raser videreført.

Fikk du med deg det? Jeg hevder altså at det er den såkalte «vitenskapens» skyld at vi overhodet snakker om raser i vår tid – og derfor også rasisme.

Ergo må ikke akademikere på venstresiden komme her og komme her og hevde at det er Bibelen og kristendommen som er skyld i rasismen. Det er og forblir et vikarierende argument. Hitler og hans menn var nemlig forstokkede evolusjonister alle som én. Det fantes ikke én eneste av dem som trodde på Bibelen. Men den saken skal jeg komme tilbake ved en senere anledning.

For all del. Dette blogginnlegget er ikke ment som et angrep mot «viten» og «vitenskap», bare «vitenskap på ville veier».

Det er derfor viktigere enn noensinne å ta et oppgjør med denne villfarne «vitenskapen» og begynne på nytt med «tabula rasa», så å si. Eller som amerikanerne ville ha sagt det: Set the record straight.

Vi trenger å vende oss bort fra de eteriske måleenhetene, og gjeninnføre forståelsen av absolutter. Uten det blir som dåraktige mennesker som bygger vårt hus på sand i stedet for å bygge vårt hus på fjell, som det står i Bibelen.

For du vet vel hva som skjer om du ikke bygger huset ditt på fjell? Hvis ikke du vet det, ta deg en tur til Byneset i Trondheim og se deg om... og ta deretter det du ser der i overført betydning med deg inn i samfunnsfilosofien.