Om å bevege verden

Ayn Rands monumentale roman «Atlas Shrugged» (De som beveger verden) fra 1957 er en monumental opplevelse – ikke minst for den selvstendig tenkende. Jeg er, som idealistisk kapitalist – individualist og ytringsfrihetsfundamentalist glad over at del 2 av filmatiseringen av boken snart kommer på det hvite lerret.

«Atlas Shrugged» er ikke bare et regjeringskritisk dokument, men dét også, og passer meget godt sammen med Henry David Thoreau’s eminente skrift om sivil ulydighet, dvs. for den lese- og tenke-interesserte.

PRO-KAPITALISTISK
Ayn Rand er kjent spesielt for sin absolutte støtte til kapitalismen. Dette blir ofte tatt ille opp i vår tid, fordi nesten ingen, midt oppe i en verdensomspennende krise, er kjent med kapitalismens grunnleggende prinsipper  – hvor sosialismen ikke bare daglig vises å ha spilt fallitt – med sin egen variant av kapitalismen, statskapitalismen – også kalt «bogus capitalism»  - er hovedårsaken til krisen.

En sentral skikkelse i «Atlas Shrugged» er Wesley Mouch,  mannen som går i bresjen for å bryte ned økonomien ved hjelp av innføring av sosialistisk-økonomisk tankegang over hele fjøla.

Det fins mange paralleller til ham i Amerika i dag, men den som ligger nærmest bildet av idéen er Barney Frank (demokrat fra Massachusetts) som var mannen som presset gjennom de såkalte subprimære lånene via bankene Fannie Mae og Freddie Mac – og dermed faktisk presset fram bankkrisen i Amerika, og som med hjelp av Clintonistas-regjeringen spredte seg som præriebrann over hele verden. Da det skjedde, uttalte mr. Frank: «Den eneste måten å rydde opp i dette på er å gi oss enda større fullmakter [til å ødelegge enda mer, min kommentar!]»

IKKE-TENKENDE KRITIKERE
De fleste av «Atlas Shruggeds» kritikere kan i beste fall sies å ha feilforstått boken. De færreste av dem har knapt lest den. For boken er ikke bare et regjeringskritisk dokument, men også en sterk kritisk røst mot «big business» - som ikke nødvendigvis baserer seg på ekte – og sunn – kapitalisme.

Den største «skurken» i dramaet er da også nettopp en «big business mogul,» konsernsjef James Taggart, lederen for det største jernbanefirmaet i USA (i romanen) som faktisk tenker helt identisk med den sosialistiske destroyeren Mouch (interessant nok betyr ’Mouch’ – ’unnasluntrer’, som jo er et typisk trekk for dem som har gjort seg avhengige av den falske kapitalismen, i stedet for å slippe markedet fritt – og la den ekte kapitalismen styre.)

Det er her «Atlas Shruggeds» budskap ligger. For de blant de store businessmennene – som virkelig tenker sunt og rett, økonomisk sett, og som blir urettferdig forfulgt av regjeringen, de pakker sekken og reiser bort. Til et ukjent sted.

Det er disse som har gitt navnet til den norske oversettelsen: «De som beveger verden».

For hva skjer når de som beveger verden forsvinner? Med verden, mener jeg? Jo, da stanser verden, eller som Ayn Rand selv implikerte i tittelen: «Hvis Atlas trekker på skuldrene, hva skjer da med verden ?» .

Jeg skal ikke presentere mer av handlingen i boken selv, bare fortelle at boken nesten er skremmende «profetisk». Hvis du ikke har lest den – og er tilhenger av frihet – økonomisk, såvel som åndelig og fysisk, er denne boken en nødvendighet å lese.

Det er bare en bok som selger mer enn «Atlas Shrugged» i USA, og den boken har også jødiske røtter. Akkurat som den sunne og gode kapitalismen har det.

Jeg er ikke enig i alt Ayn Rand stod for. Men svært mye. Som henne er jeg individualist, men også liberalist (amerikansk: libertarian). Jeg er sterk tilhenger av at menneskerettighetene er absolutte, ugjendrivelige og udiskutable, og jeg tror at dersom den andre verdenskrig aldri hadde skjedd, og Ayn Rand hadde kommet dithen at hun hadde besøkt Norge – da hadde hun funnet en medkjemper, ikke minst i Moritz Rabinowitz, og en annen ting: Einar Gerhardsen hadde aldri blitt statsminister i Norge.

Og da hadde kanskje Norge fremdeles vært et fritt og godt land å leve i.