Her ses ofte eksempler på at enkelte grupper i samfunnet blir særbehandlet, enda de verken har moralsk – eller statistisk krav på særbehandling.
Spesielt mener jeg da selvsagt homoseksuelle. For bare 40 år siden var homoseksualitet kriminelt. Også i Norge. Det kan i seg selv diskuteres om dette er å gå for langt, men det skal jeg ikke drøfte her. Det jeg skal si noe om er særbehandlingen, og kravet om sådan.
Da Kinsey presenterte sitt kvasivitenskapelige makkverk om mannens seksualitet i 1953, en bok som i ettertiden er dokumentert som riv, ruskende gal, og uvitenskapelig, ble det hevdet at så mye som 10 prosent av befolkningen var homoseksuelle.
Det er – ikke minst – bevist å være galt. I alle fall statistisk. Det reelle tallet ligger et sted mellom 1,5 og 2 prosent – og ingen av dem er; selv om enkelte «forskere» hevder det – født slik. Homoseksualitet er tillært eller valgt, enten bevisst eller ubevisst.
Basert på statistiske fakta, som faktisk er ugjendrivelige vil det være galt å gi homoseksuelle særbehandling, for eksempel når det gjelder såkalt ’giftemål’, og ikke minst adopsjon. Jeg understreker her at når det gjelder adopsjon så er det barnets rett som må veie tyngst, for barn uten foreldre har rett til foreldre. Ingen voksne mennesker, verken heterofile eller homoseksuelle har rett på barn – og det er langt flere heterofile par som ønsker å adoptere, enn det er barn som kan adopteres.
Det er blant annet her Ayn Rand, forfatteren av Atlas Shrugged, kommer med sine argumenter. Hun var ikke ute etter å lage emosjonelle eller praktiske problemer for mennesker som har valgt en unormal seksualitet, bare at staten ikke skulle blande seg inn i det. Rand fremmet kontinuerlig tanken om den frie vilje, og retten til frihet, beskyttelse og likhet (som faktisk er en protestantisk tanke, som har sine røtter blant waldenserne og senere huguenottene), i og med slagordet ”Frihet i Sjelen, Likhet for Gud og Brorskap mellom mennesker”, som av den gryende venstresidens illuministiske agitatorer under den franske revolusjon ble sekularisert til «Frihet, Likhet og Brorskap».
Rand kalte entydig homolobbyen – heretter kalt «homoseksualistene» med benevnelsen «heslig» på grunn av deres krav om «særbehandling» fra politisk hold. Hun sa, ikke minst:
«Å hevde åndelig søsterskap med lesbiske … er et så frastøtende premissgrunnlag fra en så heslig livsform at en konkret og konsis kommentar ville betinge et språk som jeg ikke ønsker å sette på trykk» («The Age of Envy»).
I en forelesning fra 1968 forklarte Rand ståstedet dette ytterligere: «Jeg aksepterer ikke slike handlinger og vurderer dem heller ikke fra et moralsk standpunkt, men det er galt av lovgiverne å blande seg inn i et forhold mellom voksne mennesker over den seksuelle lavalder». (Ayn Rand Answers, p. 18)
Tre år senere, gjentok Rand samme argumenter, og la da til at homoseksualitet «bygger på psykologiske feil, forderv, misforståelser og ulykksalige premisser» og konkludert at homoseksualitet «umoralsk, og enn mer; dersom du ønsker å vite hva jeg virkelig mener; det er frastøtende.» (The Moratorium on Brains, Q & A, 00:12:00 to 00:14:00)
Dette altså fra en kvinne som hevdet seg å verken tro på Gud eller Bibelen.
Jeg sier meg skjønt enig i konklusjonen, selv om jeg selv argumenterer fra et annet utgangspunkt; nemlig det bibelske grunnsynet, (3Mos 18:22) et grunnsyn som også gjelder for lesbisitet (Rom 1:26-27).
Problemet er selvsagt at når man åpner for å slippe løs (pun intended!) umoral på ett felt (homoseksualitet) varer det ikke lenge før man både krever løssluppenhet på neste område, for eksempel pedofili.
Her er det i høyeste grad viktig å snu på flisa – og – kaste barnet ut med badevannet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar